Lov om overføring av domfelte

I. Lov om overføring av domfelte

Del A.

Kapittel I. Innledende bestemmelser.

§ 1.

Etter reglene i denne loven kan norske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i utlandet og utenlandske avgjørelser om strafferettslige reaksjoner fullbyrdes i Norge. Loven gjelder ikke for avgjørelser som omfattes av lov 15. november 1963 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

§ 2.

Kongen kan fastsette nærmere regler om gjennomføring av loven.

Kapittel II. Særlig om saker etter den europeiske konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte (overføringskonvensjonen).

§ 3.

Avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfattes av overføringskonvensjonen, jf. del B i loven, kan fullbyrdes etter konvensjonens regler. Hvis den annen stat er tilsluttet konvensjonens tilleggsprotokoll av 18. desember 1997, kan fullbyrding skje i samsvar med overføringskonvensjonen slik den suppleres av reglene i tilleggsprotokollen. En anmodning fra en annen stat om overføring av en domfelt til eller fra Norge avgjøres av departementet. Departementet skal umiddelbart opplyse den anmodende staten om utfallet av anmodningen. En norsk anmodning til en annen stat om overføring av en domfelt til eller fra Norge fremmes av departementet.

§ 4.

Med norsk borger i overføringskonvensjonens forstand menes en person som har norsk statsborgerskap, eller som har bosted i Norge, eller som på annen måte har slik tilknytning til landet at overføring er naturlig.

§ 5.

Når det er bestemt at en domfelt skal overføres til Norge, kan departementet bestemme at fullbyrdingen av straffen skal skjeetter reglene om fortsatt fullbyrding i overføringskonvensjonen art. 10, jf. § 6 i loven, elleretter reglene om omgjøring av straffen i overføringskonvensjonen art. 11, jf. § 7 i loven.

etter reglene om fortsatt fullbyrding i overføringskonvensjonen art. 10, jf. § 6 i loven, eller

etter reglene om omgjøring av straffen i overføringskonvensjonen art. 11, jf. § 7 i loven.

Fullbyrding i Norge av en utenlandsk straffereaksjon mot en utilregnelig person kan bare skje etter dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 eller til tvungen omsorg etter straffeloven § 63.

§ 6.

Når departementet bestemmer at det skal skje fortsatt fullbyrding, anmodes kriminalomsorgen om å iverksette fullbyrding av resten av frihetsstraffen. Dersom frihetsstraffen etter sin art strider mot norsk lov, eller dersom straffen for forbrytelsen overstiger strafferammen for samme forhold etter norsk lov, anmodes påtalemyndigheten i stedet om å bringe saken inn for retten, som ved dom skal fastsette en ny straff for forholdet. Straffen skal såvidt mulig svare til straffen fastsatt i domslandet, men må etter sin art være forenlig med norsk rett. Den må ikke overskride norske strafferammer for tilsvarende forhold og ikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling.

§ 7.

Når departementet bestemmer at den strafferettslige reaksjonen skal omgjøres, anmodes påtalemyndigheten om å bringe saken inn for retten. Retten skal ved dom omgjøre den utenlandske straffen til den frihetsstraff som følger av norsk rett for tilsvarende forhold. Retten skal ved straffutmålingenvære bundet av den beskrivelsen av faktum som uttrykkelig eller underforstått er lagt til grunn i den utenlandske dommen,ikke gjøre en frihetsstraff om til en økonomisk sanksjon,fullt ut trekke fra den tiden den domfelte har vært berøvet friheten, ogikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling. Domstolen skal herunder ikke være bundet av den minstestraffen som er fastsatt i norsk rett for det forholdet saken gjelder.

være bundet av den beskrivelsen av faktum som uttrykkelig eller underforstått er lagt til grunn i den utenlandske dommen,

ikke gjøre en frihetsstraff om til en økonomisk sanksjon,

fullt ut trekke fra den tiden den domfelte har vært berøvet friheten, og

ikke skjerpe den domfeltes strafferettslige stilling. Domstolen skal herunder ikke være bundet av den minstestraffen som er fastsatt i norsk rett for det forholdet saken gjelder.

§ 7 a.

Ved anmodning fra fullbyrdingsstaten etter tilleggsprotokollen artikkel 3 fjerde ledd bokstav a eller tilsvarende bestemmelser i andre internasjonale avtaler gjelder prosedyrene for vurdering av utlevering eller overlevering tilsvarende.

§ 8.

Bestemmelsene om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner i overføringskonvensjonen får anvendelse også på avgjørelser truffet før konvensjonen trådte i kraft mellom Norge og vedkommende land.

Kapittel III. Særlig om saker etter den europeiske konvensjonen 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer (gyldighetskonvensjonen).

§ 9.

Avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som omfattes av gyldighetskonvensjonen, jf. del C i loven, kan fullbyrdes etter konvensjonens regler. Avgjørelse om fullbyrding skal skje eller ikke, treffes ved dom. Avgjørelse etter gyldighetskonvensjonen art. 39 nr. 2 første punktum treffes ved kjennelse, som kan ankes etter reglene om anke over dommer.

§ 10.

Forelegg kan utferdiges i alle tilfelle hvor den utenlandske dommen eller liknende går ut på bot eller inndragning.

§ 11.

Bestemmelsene om fullbyrding av strafferettslige reaksjoner i gyldighetskonvensjonen får anvendelse på avgjørelser truffet etter at konvensjonen er trådt i kraft mellom Norge og vedkommende stat. Kongen kan likevel på grunnlag av avtale med vedkommende stat fastsette at bestemmelsene også skal gjelde tidligere avgjørelser.

Kapittel IV. Særlig om saker som ikke omfattes av overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen

§ 12.

Rettskraftige avgjørelser om strafferettslige reaksjoner som skal kunne fullbyrdes i en annen stat i medhold av en annen avtale enn overføringskonvensjonen eller gyldighetskonvensjonen, kan fullbyrdes i henhold til bestemmelsene i avtalen.

Hvis ikke avtalen bestemmer noe annet, kan fortsatt fullbyrding skje uten at det fastsettes ny dom selv om straffen overskrider norske strafferammer for tilsvarende forhold. I slike tilfeller kreves likevel samtykke fra domfelte.

For fullbyrding i Norge gjelder loven kapittel II eller III tilsvarende så langt de er forenlige med avtalens bestemmelser. Fullbyrding av frihetsstraff skjer i samsvar med reglene gitt i eller i medhold av straffegjennomføringsloven.

§ 13.

Hvis det foreligger særlige grunner, kan Kongen bestemme at en strafferettslig reaksjon som innebærer frihetsberøvelse pålagt ved en rettskraftig avgjørelse i en annen stat, kan fullbyrdes her i riket selv om det ikke følger av avtale som nevnt i §§ 3, 9 eller 12.

På samme vilkår kan Kongen bestemme at strafferettslig reaksjon som innebærer frihetsberøvelse idømt av en norsk domstol, kan fullbyrdes i en annen stat.

Bestemmelsene i § 12 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Kapittel V. Fellesregler for behandling av saker etter kapittel II, III og IV

§ 14.

Saker som skal avgjøres av en norsk domstol, behandles etter straffeprosesslovens regler med de unntakene som følger av loven og de konvensjonene den gjennomfører.

§ 15.

Sakene skal i første instans alltid behandles for tingrett, og uten at tiltalebeslutning utferdiges. Meddommere tilkalles bare dersom den siktede begjærer det. Bestemmelsene i første ledd gjelder likevel ikke saker som omfattes av gyldighetskonvensjonen art. 25 nr. 1 eller 26 nr. 1. Domsslutningen skal gå ut på at den utenlandske dommen eller liknende fullbyrdes ved at den siktede dømmes til en nærmere angitt straff, i samsvar med denne loven og vedkommende norske straffebud (som rammer forholdet eller ville ha rammet det om det hadde funnet sted i Norge).

§ 16.

Offentlig forsvarer oppnevnes i alle saker hvor det ikke har vært utferdiget forelegg etter § 10. Har forelegg vært utferdiget, gjelder straffeprosesslovens regler om oppnevning av forsvarer.

§ 17.

Gjelder saken fullbyrding av en utenlandsk avgjørelse på frihetsstraff eller annen strafferettslig følge av frihetsberøvende karakter, kan varetektsfengsling foretas i medhold av overføringskonvensjonen art. 11 nr. 2 og art. 16 nr. 5, tilleggsprotokollen til overføringskonvensjonen art. 2 nr. 2, gyldighetskonvensjonen art. 13 og art. 32 eller avtale som nevnt i § 12 og for øvrig i medhold av straffeprosesslovens bestemmelser. Straffeprosessloven §§ 181 og 184 jf. § 188 gjelder tilsvarende.

§ 18.

Sakskostnader i forbindelse med avgjørelser i tingretten etter denne loven kan ikke idømmes med mindre det er foretatt en fullstendig prøving av saken.

Del B

I den europeiske konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte lyder følgende bestemmelser slik i norsk oversettelse:

Art 1. Definisjoner

I denne konvensjonen skal:«strafferettslig reaksjon» bety enhver straff eller annen reaksjon som er idømt av en domstol på grunn av et straffbart forhold, og som innebærer frihetsberøvelse for et begrenset eller ubegrenset tidsrom;«dom» bety en domstolsavgjørelse som ilegger noen en strafferettslig reaksjon;«domslandet» bety den staten hvor den strafferettslige reaksjonen ble ilagt den personen som kan bli eller er blitt overført;«fullbyrdingslandet» bety den staten som den domfelte kan bli eller er blitt overført til for fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen.

«strafferettslig reaksjon» bety enhver straff eller annen reaksjon som er idømt av en domstol på grunn av et straffbart forhold, og som innebærer frihetsberøvelse for et begrenset eller ubegrenset tidsrom;

«dom» bety en domstolsavgjørelse som ilegger noen en strafferettslig reaksjon;

«domslandet» bety den staten hvor den strafferettslige reaksjonen ble ilagt den personen som kan bli eller er blitt overført;

«fullbyrdingslandet» bety den staten som den domfelte kan bli eller er blitt overført til for fullbyrding av den strafferettslige reaksjonen.

Art 2. Alminnelige prinsipper

Art 3. Vilkår for overføring

Art 4. Opplysningsplikt

Art 5. Anmodninger og svar

Art 6. Ledsagende dokumenter

Art 7. Samtykke og dets bekreftelse

Art 8. Virkningen av overføring for domslandet

Art 9. Virkningen av overføring for fullbyrdingslandet

Art 10. Fortsatt fullbyrding

Art 11. Omgjøring av den strafferettslige reaksjonen

Art 12. Benådning, amnesti, ombytting

Hver av Partene kan benåde, gi amnesti eller vedta ombytting av den strafferettslige reaksjonen i samsvar med sin grunnlov eller andre lover.

Art 13. Gjenopptakelse

Bare domslandet har adgang til å avgjøre en begjæring om gjenopptakelse av dommen.

Art 14. Opphør av fullbyrdingen

Fullbyrdingslandet skal bringe fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen til opphør så snart den er blitt underrettet av domslandet om eventuelle vedtak eller tiltak som har til følge at den strafferettslige reaksjonen ikke lenger kan fullbyrdes.

Art 15. Opplysninger om fullbyrding

Fullbyrdingslandet skal gi domslandet opplysninger om fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen:når den anser fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen som fullført;dersom den domfelte har unnsluppet fra varetekt eller annen fengslig forvaring før fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen er fullført; ellerdersom domslandet anmoder om en særskilt redegjørelse.

når den anser fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen som fullført;

dersom den domfelte har unnsluppet fra varetekt eller annen fengslig forvaring før fullbyrdingen av den strafferettslige reaksjonen er fullført; eller

dersom domslandet anmoder om en særskilt redegjørelse.

Art 16. Transitt

Art 17. Språk og kostnader

Art 18. Undertegning og ikrafttreden

Art 19. Tiltredelse av ikke-medlemsstater

Art 20. Territorielt virkeområde

Art 21. Virkeområde i tid

Konvensjonen skal gjelde for fullbyrding av strafferettslige reaksjoner som er ilagt enten før eller etter dens ikrafttreden.

Art 22. Forholdet til andre konvensjoner og avtaler

Art 23. Minnelig ordning

Europarådets styringskomité for kriminalspørsmål skal holdes orientert om anvendelsen av konvensjonen og skal gjøre alt som er nødvendig for å legge forholdene til rette for å få til en minnelig ordning vedrørende problemer som kan oppstå ved anvendelsen av konvensjonen.

Art 24. Oppsigelse

Art 25. Meddelelser

Europarådets generalsekretær skal underrette medlemmene av Europarådet, de ikke-medlemsstatene som har deltatt i utarbeidelsen av konvensjonen, og stater som har tiltrådt konvensjonen om:enhver undertegning;deponeringen av ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredelsesdokumenter;enhver dato for konvensjonens ikrafttreden i samsvar med artiklene 18 andre og tredje ledd, 19 andre ledd og 20 paragrafene andre og tredje ledd;enhver annen handling, erklæring, meddelelse eller kommunikasjon som gjelder konvensjonen.

enhver undertegning;

deponeringen av ratifikasjons-, godkjennings-, tilslutnings- eller tiltredelsesdokumenter;

enhver dato for konvensjonens ikrafttreden i samsvar med artiklene 18 andre og tredje ledd, 19 andre ledd og 20 paragrafene andre og tredje ledd;

enhver annen handling, erklæring, meddelelse eller kommunikasjon som gjelder konvensjonen.

Tilleggsprotokoll

I tilleggsprotokollen av 18. desember 1997 til den europeiske konvensjon av 21. mars 1983 om overføring av domfelte lyder artiklene 1 til 3 slik i norsk oversettelse:1

Art 1. Alminnelige bestemmelser

Art 2. Personer som har flyktet fra domsstaten

Art 3. Domfelte som er gjenstand for utvisningsvedtak

Del C.

I den europiske konvensjonen 28. mai 1970 om internasjonal gyldighet av straffedommer lyder følgende bestemmelser slik:

Del I. Definisjoner.

Art 1.

I denne konvensjonbetyr «europeisk straffedom» enhver endelig avgjørelse truffet av en straffedomstol i en kontraherende stat etter en forfølgning i straffeprosessuelle former;omfatter «lovovertredelse», foruten handlinger som omfattes av straffelovgivningen, slike handlinger som behandles etter de bestemmelser som er oppregnet i bilag II til denne konvensjon, forutsatt at vedkommende person, dersom disse bestemmelsene legger avgjørelsen til en administrativ myndighet, har mulighet for å få saken prøvd av en domstol;betyr «domfellelse» ileggelse av en sanksjon;betyr «sanksjon» enhver straff eller annen foranstaltning, som i anledning av en lovovertredelse uttrykkelig er pålagt en person i en europeisk straffedom eller i en «ordonnance pénale»;betyr «rettighetstap» ethvert varig eller tidsbegrenset tap av rettigheter, ethvert forhold eller tap av rettsevne;betyr «uteblivelsesdom» enhver avgjørelse, som betraktes som sådan i medhold av artikkel 21 nr. 2;betyr «ordonnance pénale» enhver av de avgjørelser som er oppregnet i bilag III til denne konvensjon og som er truffet i en annen kontraherende stat.

betyr «europeisk straffedom» enhver endelig avgjørelse truffet av en straffedomstol i en kontraherende stat etter en forfølgning i straffeprosessuelle former;

omfatter «lovovertredelse», foruten handlinger som omfattes av straffelovgivningen, slike handlinger som behandles etter de bestemmelser som er oppregnet i bilag II til denne konvensjon, forutsatt at vedkommende person, dersom disse bestemmelsene legger avgjørelsen til en administrativ myndighet, har mulighet for å få saken prøvd av en domstol;

betyr «domfellelse» ileggelse av en sanksjon;

betyr «sanksjon» enhver straff eller annen foranstaltning, som i anledning av en lovovertredelse uttrykkelig er pålagt en person i en europeisk straffedom eller i en «ordonnance pénale»;

betyr «rettighetstap» ethvert varig eller tidsbegrenset tap av rettigheter, ethvert forhold eller tap av rettsevne;

betyr «uteblivelsesdom» enhver avgjørelse, som betraktes som sådan i medhold av artikkel 21 nr. 2;

betyr «ordonnance pénale» enhver av de avgjørelser som er oppregnet i bilag III til denne konvensjon og som er truffet i en annen kontraherende stat.

Del II. Fullbyrding av europeiske straffedommer.1

Avsnitt 1. Alminnelige bestemmelser.

Art 2.

Denne del gjelder:sanksjoner som medfører frihetsberøvelse;bøter eller inndragning;rettighetstap.

sanksjoner som medfører frihetsberøvelse;

bøter eller inndragning;

rettighetstap.

Art 3.

Art 4.

Art 5.

Den dømmende stat kan bare anmode en annen kontraherende stat om å fullbyrde sanksjonen1 dersom ett eller flere av følgende vilkår er oppfylt:domfelte er fast bosatt i den annen stat;det må antas at fullbyrdingen av sanksjonen i den annen stat vil forbedre mulighetene for sosial rehabilitering av domfelte;sanksjonen medfører frihetsberøvelse og den vil kunne fullbyrdes i fortsettelse av en annen sanksjon, som medfører frihetsberøvelse, og som domfelte soner eller skal sone i den annen stat;den annen stat er domfeltes opprinnelige hjemland og har erklært seg villig til å påta seg ansvaret for å fullbyrde denne sanksjonen;den dømmende stat finner at den selv ikke kan fullbyrde sanksjonen, selv ikke ved å gjøre bruk av utlevering, og at den annen stat er i stand til det.

domfelte er fast bosatt i den annen stat;

det må antas at fullbyrdingen av sanksjonen i den annen stat vil forbedre mulighetene for sosial rehabilitering av domfelte;

sanksjonen medfører frihetsberøvelse og den vil kunne fullbyrdes i fortsettelse av en annen sanksjon, som medfører frihetsberøvelse, og som domfelte soner eller skal sone i den annen stat;

den annen stat er domfeltes opprinnelige hjemland og har erklært seg villig til å påta seg ansvaret for å fullbyrde denne sanksjonen;

den dømmende stat finner at den selv ikke kan fullbyrde sanksjonen, selv ikke ved å gjøre bruk av utlevering, og at den annen stat er i stand til det.

Art 6.

Fullbyrding som det er anmodet om i samsvar med de foregående bestemmelser, kan avslås helt eller delvis i følgende tilfelle:dersom fullbyrding ville stride mot mottakerstatens grunnleggende rettsprinsipper;dersom mottakerstaten anser den pådømte lovovertredelse for å være av politisk karakter eller for å være en rent militær lovovertredelse;dersom mottakerstaten finner at det er vektige grunner til å anta at dommen skyldes eller er skjerpet på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning;dersom fullbyrdingen ville stride mot mottakerstatens internasjonale forpliktelser;dersom handlingen allerede er gjenstand for rettsforfølgning i mottakerstaten eller denne beslutter å innlede rettsforfølgning for handlingen;dersom kompetent myndighet i mottakerstaten har besluttet å unnlate rettsforfølgning eller å innstille en allerede påbegynt rettsforfølgning for den samme handling;dersom handlingen er begått utenfor avsenderstatens territorium;dersom mottakerstaten ikke er i stand til å fullbyrde sanksjonen;dersom anmodningen er begrunnet i artikkel 5 bokstav e og ingen av de øvrige betingelser som er nevnt i artikkel 5 er oppfylt;dersom mottakerstaten finner at avsenderstaten selv er i stand til å fullbyrde sanksjonen;dersom det ikke ville kunne reises tiltale mot domfelte i mottakerstaten på grunn av hans alder på det tidspunkt da lovovertredelsen ble begått;dersom den ilagte sanksjon etter lovgivningen i mottakerstaten ikke lenger kan fullbyrdes på grunn av foreldelse;for så vidt domfellelsen medfører rettighetstap.1

dersom fullbyrding ville stride mot mottakerstatens grunnleggende rettsprinsipper;

dersom mottakerstaten anser den pådømte lovovertredelse for å være av politisk karakter eller for å være en rent militær lovovertredelse;

dersom mottakerstaten finner at det er vektige grunner til å anta at dommen skyldes eller er skjerpet på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning;

dersom fullbyrdingen ville stride mot mottakerstatens internasjonale forpliktelser;

dersom handlingen allerede er gjenstand for rettsforfølgning i mottakerstaten eller denne beslutter å innlede rettsforfølgning for handlingen;

dersom kompetent myndighet i mottakerstaten har besluttet å unnlate rettsforfølgning eller å innstille en allerede påbegynt rettsforfølgning for den samme handling;

dersom handlingen er begått utenfor avsenderstatens territorium;

dersom mottakerstaten ikke er i stand til å fullbyrde sanksjonen;

dersom anmodningen er begrunnet i artikkel 5 bokstav e og ingen av de øvrige betingelser som er nevnt i artikkel 5 er oppfylt;

dersom mottakerstaten finner at avsenderstaten selv er i stand til å fullbyrde sanksjonen;

dersom det ikke ville kunne reises tiltale mot domfelte i mottakerstaten på grunn av hans alder på det tidspunkt da lovovertredelsen ble begått;

dersom den ilagte sanksjon etter lovgivningen i mottakerstaten ikke lenger kan fullbyrdes på grunn av foreldelse;

for så vidt domfellelsen medfører rettighetstap.1

Art 7.

En anmodning om fullbyrding skal ikke fremmes dersom fullbyrding ville stride mot de prinsipper som er anerkjent i denne konvensjons del III avsnitt 1.

Art 8.

Ved anvendelsen av artikkel 6 bokstav 1 og det forbehold som er nevnt i bilag I bokstav c til denne konvensjon, skal enhver handling som avbryter eller utsetter foreldelse, og som gyldig er foretatt av den dømmende stats myndigheter, gis samme virkning med hensyn til beregningen av foreldelsen i mottakerstaten etter dennes lovgivning.

Art 9.

Art 10.

Art 11.1

Art 12.

Art 13.

Art 14.

De kontraherende stater kan ikke seg imellom kreve refusjon av utgifter som følge av anvendelsen av denne konvensjon.

Avsnitt 2. Anmodninger om fullbyrding.

Art 15.

Art 16.

Anmodningen om fullbyrdelse skal vedlegges en original eller en bekreftet avskrift av den avgjørelse som begjæres fullbyrdet, samt av alle andre nødvendige papirer. Straffesakens dokumenter eller en del av disse skal sendes mottakerstaten i original eller bekreftet avskrift, dersom denne krever det. Den kompetente myndighet i avsenderstaten skal bekrefte at sanksjonen er eksigibel.

Art 17.

Dersom mottakerstaten finner at de opplysninger avsenderstaten har gitt, ikke er tilstrekkelige til at den kan anvende denne konvensjon, ber den om de nødvendige supplerende opplysninger. Den kan fastsette en tidsfrist for mottakelsen av opplysningene.

Art 18.

Art 19.

Art 20.

Bevismateriale og dokumenter som sendes i medhold av denne konvensjon, behøver ikke legaliseres.

Avsnitt 3. Uteblivelsesdommer og «ordonnances pénales».

Art 21.

Art 22.

Enhver uteblivelsesdom1 og enhver «ordonnance pénale»2 som ennå ikke har vært gjenstand for appell eller innsigelse, kan så snart den er avsagt, sendes mottakerstaten med henblikk på underretning til vedkommende og eventuell fullbyrding.

Art 23.

Art 24.

Art 25.

Art 26.

Art 27.

Til framsending av innsigelse og under den senere rettssak har den som er dømt ved uteblivelsesdom1 eller ved en «ordonnance pénale»,2 rett til juridisk bistand i de tilfelle og på de vilkår som er fastsatt i lovgivningen i mottakerstaten og i tilfelle i avsenderstaten.

Art 28.

De rettslige avgjørelser som treffes i medhold av artikkel 26 nr. 3 og fullbyrdingen av disse, skjer utelukkende etter lovgivningen i mottakerstaten.

Art 29.

Dersom den som er dømt ved en uteblivelsesdom1 eller ved en «ordonnance pénale»,2 ikke framsetter innsigelse, skal avgjørelsen fullt ut etter denne konvensjon anses utferdiget etter at tiltalte har møtt.

Art 30.

Det enkelte lands interne lovgivning får anvendelse med hensyn til oppreisning når domfelte av grunner han ikke er herre over, har unnlatt å overholde tidsfristen i artiklene 24-26 eller å møte personlig under den forhandling som berammes til den nye behandling av saken.

Avsnitt 4. Midlertidige forføyninger.

Art 31.

Dersom domfelte er til stede i avsenderstaten etter at det er mottatt underretning om at dens anmodning om fullbyrding av en dom som medfører frihetsberøvelse, er imøtekommet, kan denne stat, dersom den anser det nødvendig for å sikre fullbyrding av dommen, pågripe og fengsle ham med henblikk på å overføre ham i medhold av bestemmelsene i artikkel 43.

Art 32.

Art 33.

Art 34.

Art 35.

Art 36.

Avsnitt 5. Fullbyrding av sanksjoner.

Art 37.

En sanksjon1 idømt i avsenderstaten kan bare fullbyrdes i mottakerstaten etter en domstolsavgjørelse truffet der. Enhver kontraherende stat kan likevel gi andre myndigheter fullmakt til å treffe slike avgjørelser, dersom det bare gjelder fullbyrding av bot eller inndragning og avgjørelsen kan bringes inn for en domstol.

Art 38.

Saken skal bringes inn for retten eller for den myndighet som er utpekt i medhold av artikkel 37, dersom mottakerstaten finner grunnlag for å fremme anmodningen om fullbyrding.

Art 39.

Art 40.

Art 41.

Det skal være adgang til å appellere de rettslige avgjørelser som etter dette avsnitt treffes om fullbyrdingen samt de avgjørelser som treffes etter at avgjørelse av den administrative myndighet som er nevnt i artikkel 37 er brakt inn for en domstol.

Art 42.

Mottakerstaten er bundet av bevisbedømmelsen for så vidt den er anført i avgjørelsen eller avgjørelsen forutsetningsvis bygger på den.

Art 43.

Dersom domfelte er fengslet i avsenderstaten, skal han, med mindre denne stats lovgivning bestemmer noe annet, overføres til mottakerstaten så snart avsenderstaten har fått underretning om at anmodningen om fullbyrding er imøtekommet.

Art 44.

Art 45.

Art 46.

Art 47.

Art 48.

Dersom en bot ikke kan inndrives, kan retten i mottakerstaten idømme en subsidiær sanksjon som medfører frihetsberøvelse, for så vidt begge staters lovgivning gir heimel for det i slike tilfelle, med mindre avsenderstaten uttrykkelig har begrenset sin anmodning til bare å gjelde inndrivelse av boten. Dersom retten beslutter å pålegge en subsidiær sanksjon som medfører frihetsberøvelse, gjelder følgende regler:Dersom omsetting av en bot til en sanksjon som medfører frihetsberøvelse, allerede er foreskrevet enten i den dom som er avsagt i avsenderstaten eller direkte i denne stats lovgivning, skal retten i mottakerstaten fastsette denne sanksjons art og varighet i samsvar med reglene i dens egen lovgivning. Såframt den frihetsberøvende sanksjon,1 som allerede er fastsatt i avsenderstaten, ligger under den minstestraff som kan idømmes etter mottakerstatens lovgivning, er retten ikke bundet av denne minstestraff, men den skal idømme en sanksjon1 som svarer til den som er fastsatt i avsenderstaten. Ved fastsettelse av sanksjonen må retten ikke forverre domfeltes strafferettslige situasjon som følger av den avgjørelse som er truffet i avsenderstaten.I alle andre tilfelle skal retten i mottakerstaten omsette boten i samsvar med dens egen lovgivning, men under hensyn til de rammer som er fastsatt i avsenderstatens lovgivning.

Dersom omsetting av en bot til en sanksjon som medfører frihetsberøvelse, allerede er foreskrevet enten i den dom som er avsagt i avsenderstaten eller direkte i denne stats lovgivning, skal retten i mottakerstaten fastsette denne sanksjons art og varighet i samsvar med reglene i dens egen lovgivning. Såframt den frihetsberøvende sanksjon,1 som allerede er fastsatt i avsenderstaten, ligger under den minstestraff som kan idømmes etter mottakerstatens lovgivning, er retten ikke bundet av denne minstestraff, men den skal idømme en sanksjon1 som svarer til den som er fastsatt i avsenderstaten. Ved fastsettelse av sanksjonen må retten ikke forverre domfeltes strafferettslige situasjon som følger av den avgjørelse som er truffet i avsenderstaten.

I alle andre tilfelle skal retten i mottakerstaten omsette boten i samsvar med dens egen lovgivning, men under hensyn til de rammer som er fastsatt i avsenderstatens lovgivning.

Art 49.

Art 50.

Art 51.

Artikkel 11 gjelder ikke rettighetstap.

Art 52.

Mottakerstaten kan gi domfelte tilbake de rettigheter han er frakjent i medhold av dette avsnitt.

Del III. Europeiske straffedommers internasjonale rettsvirkninger.

Avsnitt 1. Ne bis in idem.

Art 53.

Art 54.

Dersom det reises ny sak mot en person som er dømt for samme handling i en annen kontraherende stat, skal ethvert tidsrom av frihetsberøvelse som domfelte har utstått i forbindelse med fullbyrding av dommen, fratrekkes i den sanksjon som måtte bli idømt.

Art 55.

Bestemmelsene i dette avsnitt er ikke til hinder for videregående nasjonale bestemmelser om virkninger av ne bis in idem knyttet til utenlandske straffedommer.

Avsnitt 2. Muligheten for å ta tidligere straffedommer i betraktning.

Art 56.

Enhver kontraherende stat skal gjennomføre de lovgivningstiltak den anser egnet for å gjøre det mulig for dens domstoler ved avsigelsen av en dom å ta i betraktning enhver europeisk straffedom1 som tidligere er avsagt for en annen lovovertredelse etter at tiltalte har møtt, med henblikk på å tillegge dommen alle eller noen av de virkninger som dens lovgivning tillegger dommer avsagt innenfor dens eget territorium. Den avgjør vilkårene for å ta i betraktning den europeiske dom.

Art 57.

Enhver kontraherende stat skal gjennomføre de lovgivningstiltak den anser egnet for å gjøre det mulig å ta i betraktning enhver europeisk straffedom1 som er avsagt etter at tiltalte har møtt, slik at rettighetstap2 som etter dens lovgivning er knyttet til dommer avsagt innenfor dens eget territorium, kan komme helt eller delvis til anvendelse. Den avgjør vilkårene for å ta i betraktning den europeiske dom.

Del IV. Avsluttende bestemmelser.

Art 58.

Art 59.

Art 60.

Art 61.

Art 62.

Art 63.

Art 64.

Art 65.

Europarådets komité for kriminalspørsmål skal holdes underrettet om anvendelsen av denne konvensjon og skal etter behov medvirke til en fredelig løsning av enhver vanskelighet som måtte oppstå i forbindelse med håndhevelsen av konvensjonen.

Art 66.

Art 67.

Europarådets generalsekretær skal underrette de av Rådets medlemmer som er representert i Ministerkomiteen, og enhver stat som har tiltrådt konvensjonen, om:enhver undertegning;enhver deponering av et ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument;enhver ikrafttredelse av denne konvensjon i medhold av artikkel 58;enhver erklæring mottatt etter artikkel 19 nr. 2;enhver erklæring mottatt etter artikkel 44 nr. 4;enhver erklæring mottatt etter artikkel 60;ethvert forbehold tatt i medhold av bestemmelsene i artikkel 61 nr. 1, samt tilbakekall av slikt forbehold;enhver erklæring mottatt etter artikkel 62 nr. 1, samt enhver senere underretning mottatt etter artikkel 62 nr. 2;enhver opplysning mottatt etter artikkel 63 nr. 1, samt enhver senere underretning mottatt etter artikkel 63 nr. 2;enhver underretning om bilaterale eller mulitilaterale overenskomster inngått etter artikkel 64 nr. 2, eller om ensartet lovgivning innført etter artikkel 64 nr. 3;enhver underretning mottatt etter artikkel 66 samt datoen oppsigelsen trer i kraft.

enhver undertegning;

enhver deponering av et ratifikasjons-, godkjennings- eller tiltredelsesdokument;

enhver ikrafttredelse av denne konvensjon i medhold av artikkel 58;

enhver erklæring mottatt etter artikkel 19 nr. 2;

enhver erklæring mottatt etter artikkel 44 nr. 4;

enhver erklæring mottatt etter artikkel 60;

ethvert forbehold tatt i medhold av bestemmelsene i artikkel 61 nr. 1, samt tilbakekall av slikt forbehold;

enhver erklæring mottatt etter artikkel 62 nr. 1, samt enhver senere underretning mottatt etter artikkel 62 nr. 2;

enhver opplysning mottatt etter artikkel 63 nr. 1, samt enhver senere underretning mottatt etter artikkel 63 nr. 2;

enhver underretning om bilaterale eller mulitilaterale overenskomster inngått etter artikkel 64 nr. 2, eller om ensartet lovgivning innført etter artikkel 64 nr. 3;

enhver underretning mottatt etter artikkel 66 samt datoen oppsigelsen trer i kraft.

Art 68.

Denne konvensjon og de erklæringer og underretninger som angis i medhold av den, får bare anvendelse på fullbyrding av avgjørelser som er truffet etter at konvensjonen er trådt i kraft mellom vedkommende kontraherende stater.

Til bekreftelse herav har de undertegnede, som er behørig bemyndiget til det, underskrevet denne konvensjon.

Utferdiget i Haag den 28. mai 1970 i engelsk og fransk tekst, som begge har samme gyldighet, i et eneste eksemplar, som skal oppbevares i Europarådets arkiv. Europarådets generalsekretær skal sende bekreftede kopier til de stater som undertegner eller tiltrer konvensjonen.

II. Endringer i andre lover

– – –

III. Stortingets samtykke i ratifikasjon

Stortinget samtykker i at Den europeiske konvensjonen 21. mars 1983 om overføring av domfelte ratifiseres, og i at det tas forbehold i medhold av konvensjonens art. 3 nr. 4, art. 9 nr. 4, art. 17 nr. 3 og art. 20.

IV.

Loven trer i kraft fra den tiden1 Kongen bestemmer.