Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)

når underliggende organer skal forelegge saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, for departementet,

innhenting av vurderinger fra Politiets sikkerhetstjeneste og Utenriksdepartementet,

betydningen av uttalelser fra andre organer enn Politiets sikkerhetstjeneste og Utenriksdepartementet,

vedtaksmyndighet i saker om bortvisning.

§ 128. Instruksjonsmyndighet mv.

Departementet kan, uavhengig av de begrensningene som følger av § 76 annet ledd, instruere om saksbehandlingen og om alle prosessuelle beslutninger i enkeltsaker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Departementet kan i enkeltsaker ikke instruere om bruk av tvangsmidler som besluttes i medhold av lovens kapittel 12, jf. § 130.

Departementet kan alltid instruere underliggende organer om å innvilge oppholdstillatelse i Norge eller om å treffe et annet vedtak eller beslutning til utlendingens fordel dersom saken berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

Departementet kan instruere i sak om oppholdsstatus etter § 35 (overføringsflyktninger) dersom saken berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

Departementet kan instruere underliggende organer om å forberede avgjørelse av saker hvor departementet skal treffe vedtak eller beslutning.

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

§ 128 a. Utveksling av opplysninger mellom offentlige organer

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

§ 129. Klageadgang mv.

Departementet er klageinstans i saker som ikke er avgjort av departementet selv i førsteinstans, og hvor grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn helt eller delvis har vært avgjørende for utfallet av saken.

I saker hvor departementet treffer vedtak i førsteinstans, kan vedtaket ikke påklages, men hvis det reises søksmål mot departementets vedtak, bærer staten alle kostnader med saken.

Dersom departementet har gitt instruks om oppholdsstatus for utlending som har fått innreisetillatelse etter § 35, skal klage over avgjørelsen behandles av Kongen i statsråd.

En beslutning fra departementet om å nekte samtykke etter § 127 tredje ledd kan ikke påklages.

Dersom utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, kan det settes en kortere utreisefrist enn sju dager, jf. § 90 a første ledd, og det kan besluttes at vedtaket skal iverksettes straks, jf. § 90 c.

Påberoper en utlending seg å være flyktning eller for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse etter § 73 vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes før det er endelig dersomsøknaden om opphold er avvist i medhold av § 32,søkeren tidligere har fått avslag på søknad om asyl i annet land, ellervilkårene for opphold etter § 28 eller for vern mot utsendelse etter § 73 åpenbart ikke er oppfylt.

søknaden om opphold er avvist i medhold av § 32,

søkeren tidligere har fått avslag på søknad om asyl i annet land, eller

vilkårene for opphold etter § 28 eller for vern mot utsendelse etter § 73 åpenbart ikke er oppfylt.

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

§ 130. Tvangsmidler mv.

Det kan foretas beslag av reisedokumenter etter § 104, eller pålegges meldeplikt og bestemt oppholdssted etter § 105, dersomutlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser ogikke har innrettet seg etter et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, eller tvangsretur for øvrig ikke lar seg gjennomføre.

utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser og

ikke har innrettet seg etter et vedtak som pålegger en utreiseplikt, jf. § 90, eller tvangsretur for øvrig ikke lar seg gjennomføre.

En utlending kan pågripes og interneres etter §§ 106 til 106 c dersom utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, og dette er fastslått i et vedtak i utlendingssaken, og det treffes tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse. Bestemmelsene om lengste samlede tid for internering i § 106 b tredje ledd gjelder ikke.

Under krig eller når krig truer, eller under særlige forhold ellers, kan Kongen av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser gi ytterligere bestemmelser om meldeplikt enn det som framgår av § 19 og forskrift gitt i medhold av § 20.

Kongen kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted etter første ledd.

II. Saksbehandlingen i domstolen

§ 131. Forholdet til tvisteloven

Tvisteloven gjelder når ikke annet følger av regler gitt i eller i medhold av loven her.

§ 132. Søksmålsfrister og saksforberedelse

Søksmål om gyldigheten av et vedtak etter dette kapittel eller krav om erstatning som følge av avgjørelsen, skal ikke kunne reises uten at parten har nyttet sin adgang til å klage over gyldigheten av vedtaket, og klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen. Forvaltningsloven § 27 b annet punktum gjelder ikke.

Vedtak som er truffet med begrunnelse i grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn etter reglene i kapittelet her, må bringes inn for tingretten innen én måned fra det tidspunkt underretningen om vedtaket er kommet frem til parten.

Det kan gis oppfriskning ved oversittelse av fristen etter annet ledd dersomdet fremlegges opplysninger om vesentlige faktiske forhold som var ukjent eller ikke var inntruffet da saken ble avgjort, og utlendingen bringer saken inn for domstolen så snart som mulig etter at opplysningene blir kjent, elleren bindende avgjørelse av en internasjonal domstol, eller andre lignende forhold, tilsier at vedtak kan ha vært basert på uriktig anvendelse av folkeretten.

det fremlegges opplysninger om vesentlige faktiske forhold som var ukjent eller ikke var inntruffet da saken ble avgjort, og utlendingen bringer saken inn for domstolen så snart som mulig etter at opplysningene blir kjent, eller

en bindende avgjørelse av en internasjonal domstol, eller andre lignende forhold, tilsier at vedtak kan ha vært basert på uriktig anvendelse av folkeretten.

§ 133. Oppnevning av særskilt advokat

Som vilkår for at det føres bevis om forhold som ellers kan holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, jf. tvisteloven § 22-1 første og annet ledd, kan Kongen bestemme at opplysningene bare skal gjøres kjent for en særskilt advokat som oppnevnes for utlendingen. Tilsvarende gjelder ved domstolsbehandling av sak om tvangsmidler ilagt av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. § 130.

Den særskilte advokaten oppnevnes av retten så snart som mulig etter at det er truffet beslutning som nevnt i første ledd, og skal ha godtgjørelse av staten etter reglene i lov om fri rettshjelp. Dette gjelder selv om utlendingen ikke er innvilget fri sakførsel og uten at det foretas behovsprøving.

Det skal oppnevnes samme særskilte advokat på alle trinn av saken, med mindre særlige grunner tilsier noe annet.

Kongen fastsetter nærmere regler i forskrift om hvem som kan oppnevnes som særskilt advokat, herunder om krav til sikkerhetsklarering.

§ 134. Den særskilte advokatens rolle

Dersom det er oppnevnt særskilt advokat for utlendingen, skal vedkommende gjøres kjent med de opplysninger og bevis som føres etter samtykke i henhold til tvisteloven § 22-1 annet ledd, jf. § 133 første ledd, og ivareta utlendingens interesser i forbindelse med rettens behandling av disse. Retten bestemmer hvordan den særskilte advokaten skal få tilgang til de graderte opplysningene.

Den særskilte advokaten skal varsles om alle rettsmøter som avholdes i saken, og har rett til å være til stede under hele rettsmøtet.

Den særskilte advokaten skal bevare taushet om innholdet i opplysninger som nevnt i første ledd, om det som kommer frem under behandlingen av opplysningene, og om den delen av rettens dom hvor opplysningene refereres. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet oppdraget.

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.

§ 135. Behandling av opplysninger som nevnt i tvisteloven § 22-1 første ledd

Det skal ikke med grunnlag i opplysninger som nevnt i tvisteloven § 22-1, jf. utlendingsloven § 133 første ledd, føres andre vitner enn det Kongen samtykker til.

Utlendingen og dennes ordinære prosessfullmektig skal ikke delta i den del av saken hvor det behandles opplysninger som nevnt i første ledd. Slike opplysninger gjøres bare kjent for retten og den særskilte advokaten.

Dersom retten finner at vilkårene etter tvisteloven § 22-1 første ledd ikke er til stede, kan retten på begjæring fra den særskilte advokaten eller av eget tiltak beslutte å gi utlendingen innsyn i opplysningene. I så fall kan Kongen bestemme at opplysningene ikke skal brukes som bevis i saken. Ingen som har hatt tilgang til de aktuelle opplysningene, kan delta videre som dommer i saken.

§ 136. Kommunikasjon mellom den særskilte advokaten, utlendingen og dennes ordinære prosessfullmektig

Etter at den særskilte advokaten har fått innsyn i opplysninger som nevnt i § 133 første ledd, kan vedkommende ikke drøfte saken muntlig eller skriftlig med utlendingen eller dennes prosessfullmektig, eller uttale seg i rettsmøter hvor utlendingen eller dennes prosessfullmektig er til stede. Den særskilte advokaten kan likevel motta skriftlige henvendelser.

Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om kommunikasjonen mellom den særskilte advokaten og utlendingen og dennes ordinære prosessfullmektig. Kongen kan også gi regler i forskrift om den særskilte advokatens adgang til å ha befatning med den aktuelle saken på et senere tidspunkt.

§ 137. Øvrige regler om rettens behandling av saken

Saksbehandlingen skal prioriteres og påskyndes så mye som mulig.

Retten kan ikke settes med dommerfullmektig eller meddommere. Tvisteloven § 9-12 første ledd og § 29-17 gjelder ikke.

§ 138. Rettens avgjørelser

Retten avsier dom etter at parten og den særskilte advokaten har hatt mulighet til å uttale seg.

Rettens avgjørelse etter § 135 tredje ledd treffes ved kjennelse. Den særskilte advokaten eller staten kan anke kjennelsen innen to uker.

Utlendingen og dennes prosessfullmektig har ikke rett til innsyn i den delen av sakens avgjørelse som inneholder opplysninger som nevnt i § 133 første ledd.

Kapittel 15. Avsluttende bestemmelser

§ 139. Forskrifter i medhold av loven

Foruten forskrifter som nevnt i de enkelte paragrafer, kan Kongen i forskrift gi nærmere regler til gjennomføring av loven.

§ 140. Ikrafttreden og overgangsbestemmelser

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.1 Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Fra den tiden loven trer i kraft oppheves lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her. Kongen kan gi overgangsbestemmelser i forskrift.

Overenskomst mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grenser av 12. juli 1957, med endringer ved overenskomst av 27. juli 1979.

De kontraherende stater

som har funnet det ønskelig å skape en friere samferdsel mellom de nordiske stater,

som tidligere har innført fullstendig passfrihet for statsborgere i de nordiske stater,

som er enige om å tillate utlendinger å reise direkte fra en nordisk stat til en annen sådan stat over et godkjent grenseovergangssted uten å være undergitt passkontroll og

som i det vesentlige vil streve etter å anvende viseringstvang i samme omfang og som vil søke å etablere en likeartet praksis når det gjelder meddelelse av visering for forretnings-, studie-, turistreiser og lignende kortvarige reiser, er blitt enige om følgende:

Art 1.

Med utlending forstås i denne overenskomst enhver som ikke er statsborger i Norge, Danmark, Finland eller Sverige.

Med nordisk stat forstås i denne overenskomst Norge (unntatt Svalbard og Jan Mayen), Danmark (unntatt Grønland og Færøyene), Finland og Sverige.

Med nordisk yttergrense forstås i denne overenskomst:landegrense mellom nordisk stat og ikke-nordisk stat,flyplass i nordisk stat som har regelmessig flyforbindelse med ikke-nordisk stat,havn i nordisk stat som har regelmessig båt- eller fergeforbindelse med ikke-nordisk stat,havn og flyplass i nordisk stat som har ikke-regelmessig anløp av skip eller luftfartøy fra ikke-nordisk stat eller fra hvilken skip eller luftfartøy avgår til ikke-nordisk stat.

landegrense mellom nordisk stat og ikke-nordisk stat,

flyplass i nordisk stat som har regelmessig flyforbindelse med ikke-nordisk stat,

havn i nordisk stat som har regelmessig båt- eller fergeforbindelse med ikke-nordisk stat,

havn og flyplass i nordisk stat som har ikke-regelmessig anløp av skip eller luftfartøy fra ikke-nordisk stat eller fra hvilken skip eller luftfartøy avgår til ikke-nordisk stat.

Art 2.

Hver av de kontraherende stater skal foreta passkontroll av innreisende ved sine nordiske yttergrenser.

En kontraherende stat avgjør i hvilken utstrekning passkontroll av utreisende skal finne sted ved dens nordiske yttergrenser.

Hver av de kontraherende stater skal anvende kontrollkort (innreisekort) som hjelpemiddel ved innreisekontroll med:utlendinger som er viseringspliktige i noen av de kontraherende stater såfremt denne krever kontrollkort,utlendinger som av en kontraherende stat i forbindelse med beslutning om utvisning har meddelt forbud mot å vende tilbake dit uten særskilt tillatelse.

utlendinger som er viseringspliktige i noen av de kontraherende stater såfremt denne krever kontrollkort,

utlendinger som av en kontraherende stat i forbindelse med beslutning om utvisning har meddelt forbud mot å vende tilbake dit uten særskilt tillatelse.

Art 3.

Innreisekortet skal beholdes av innreisestaten. Har utlendingen fått tilstått visering til en annen nordisk stat, skal kopi av kortet sendes denne stat.

Art 4.

Dersom en kontraherende stat vil oppheve eller innføre visumtvang i forhold til ikke-nordisk stat eller foreta andre vesentlige endringer i sine viseringsavtaler med ikke-nordisk stat, skal førstnevnte stat på forhånd underrette de øvrige kontraherende stater om de påtenkte tiltak, dersom ikke tvingende grunner gjør det nødvendig straks å gjennomføre tiltakene. I så fall skal de øvrige kontraherende stater underrettes snarest mulig etter gjennomføringen.

Hva som ovenfor er anført skal også gjelde innføring av andre generelle bestemmelser angående utlendingers inn- og utreise samt opphold i vedkommende stat.

Art 5.

Hver kontraherende stat skal kreve at visumfri utlending, som ønsker å oppholde seg i vedkommende stat utover 3 måneder etter at han er innreist i nordisk stat fra ikke-nordisk stat, søker oppholdstillatelse i den nordiske stat der han befinner seg ved utløpet av 3-månedersfristen.

Har utlending fått oppholdstillatelse i en nordisk stat, er denne bare gyldig for opphold i vedkommende stat. Så lenge oppholdstillatelsen er gyldig skal de øvrige kontraherende stater, der utlendingen er visumfri, tillate ham å oppholde seg uten oppholdstillatelse i vedkommende stat for et tidsrom av 3 måneder. Dette gjelder ikke dersom utlendingen har til hensikt å oppholde seg i staten utover denne tid eller dersom han der vil søke eller motta arbeide eller drive selvstendig næringsvirksomhet og det etter vedkommende stats lovgivning kreves at oppholdstillatelse søkes tidligere enn ved 3-måneders fristens utløp.

Ved anvendelse av reglene i første ledd skal den oppholdsfrie tid regnes fra og med innreisedagen, dog således at dersom utlendingen før sin siste innreise tidligere har hatt opphold i nordisk stat, skal tiden for utlendingens opphold i nordisk stat i løpet av 6 måneder før hans siste innreise trekkes fra den oppholdsfrie tid.

Ved anvendelsen av reglene i annet ledd skal den oppholdsfrie tid regnes fra og med innreisedagen i vedkommende stat; dog således at dersom utlendingen før sin siste innreise tidligere har hatt opphold i denne stat, skal utlendingens opphold i samme stat i løpet av 6 måneder før hans siste innreise trekkes fra den oppholdsfrie tid.

Art 6.

De kontraherende stater bør avvise ved sine yttergrenser enhver utlending:som ikke har gyldig pass eller annet legitimasjonspapir som av vedkommende myndigheter i de kontraherende stater er godtatt som pass,som mangler nødvendig innreise- eller arbeidstillatelse i innreisestaten eller i den eller de øvrige nordiske stater som utlendingen har til hensikt å besøke,som må antas ikke å ha tilstrekkelige midler til å oppholde seg i den eller de kontraherende stater hvor han akter å oppholde seg, samt for sin hjemreise,som må antas ikke å ville ernære seg på ærlig måte,som tidligere er dømt til frihetsstraff og som kan antas å ville komme til å begå straffbar handling i nordisk stat, eller som på grunn av sin tidligere virksomhet eller av andre grunner kan fryktes å ville drive sabotasje, spionasje eller ulovlig etterretningsvirksomhet i noen av de kontraherende stater,som er oppført i noen av de kontraherende staters fortegnelser over utviste utlendinger.

som ikke har gyldig pass eller annet legitimasjonspapir som av vedkommende myndigheter i de kontraherende stater er godtatt som pass,

som mangler nødvendig innreise- eller arbeidstillatelse i innreisestaten eller i den eller de øvrige nordiske stater som utlendingen har til hensikt å besøke,

som må antas ikke å ha tilstrekkelige midler til å oppholde seg i den eller de kontraherende stater hvor han akter å oppholde seg, samt for sin hjemreise,

som må antas ikke å ville ernære seg på ærlig måte,

som tidligere er dømt til frihetsstraff og som kan antas å ville komme til å begå straffbar handling i nordisk stat, eller som på grunn av sin tidligere virksomhet eller av andre grunner kan fryktes å ville drive sabotasje, spionasje eller ulovlig etterretningsvirksomhet i noen av de kontraherende stater,

som er oppført i noen av de kontraherende staters fortegnelser over utviste utlendinger.

For øvrig kan enhver utlending avvises, som antas av andre grunner ikke bør gis tillatelse til å reise inn i en eller flere av de kortraherende stater.

Bestemmelsene i punkt b) til f) gjelder ikke utlending som akter å reise til en kontraherende stat for hvilken han har innreisetillatelse eller oppholdstillatelse som gir ham rett til å reise inn dit.

Art 7.

Bestemmelsene i artiklene 2 og 6 får ikke anvendelse på utlendinger som kommer fra en ikke-nordisk stat som mannskap på et fartøy. Dog skal en utlending som ankommer fra en ikke-nordisk stat som mannskap på fartøy og avmønstres i en nordisk stat, innreisebehandles i overensstemmelse med artiklene 2 og 6.

Hver kontraherende stat har rett til å bestemme at en sjømann uten særskilt tillatelse kan oppholde seg i land under fartøyets vanlige opphold i en havn.

De i denne artikkel gitte bestemmelser får tilsvarende anvendelse på personer tilhørende luftfartøys utenlandske mannskap.

Art 8.

En kontraherende stat har rett til ved sin grense til en annen nordisk stat å foreta stikkprøvekontroll. Dersom det anses nødvendig for å forhindre en omfattende ulovlig innreisevirksomhet som følge av forskjeller i de kontraherende staters viseringsbestemmelser, kan en kontraherende stat dessuten også foreta passkontroll ved grensen til en annen nordisk stat. Beslutningen om en slik kontroll må i hvert enkelt tilfelle treffes med gyldighet for høyst seks måneder.

Dersom en kontraherende stat foretar passkontroll etter 1. ledd, skal det kunne pålegges en utlending å vise sitt pass og gi de opplysninger som ønskes.

Treffer en kontraherende stat beslutning om å foreta passkontroll ved grensen til en annen nordisk stat i overensstemmelse med 1. ledd, 2. og 3. punktum, oppheves tilbaketagelsesplikten etter artikkel 10 for den annen nordiske stat for personer innreist i en slik periode.

Hver kontraherende stat kan ved grensen til en annen kontraherende stat avvise enhver utlending som ikke har tillatelse til å reise inn i vedkommende stat.

Art 9.

Kontraherende stat skal ikke tillate utlending som er utvist fra en annen kontraherende stat å reise inn uten særskilt tillatelse. Slik tillatelse kreves dog ikke om en kontraherende stat vil transittere en utlending gjennom en annen kontraherende stat dersom utlendingen er blitt utvist fra førstnevnte stat.

Har utlending som er utvist fra en nordisk stat, oppholdstillatelse i en annen sådan stat, er denne stat pliktig til på anmodning å motta utlendingen.

Art 10.

Hver av de kontraherende stater forplikter seg til å ta tilbake utlending som i overensstemmelse med artikkel 6, punkt a) og punkt b), for så vidt angår innreisetillatelse, og punkt f) burde ha vært avvist av vedkommende stat ved dennes yttergrense og som uten tillatelse er reist inn fra denne stat til annen nordisk stat.

Likeledes forplikter hver kontraherende stat seg til å ta tilbake utlending, som uten gyldig pass og uten særskilt tillatelse, der slik kreves, er reist direkte inn fra vedkommende stat til en annen nordisk stat.

De i 1. og 2. ledd gitte regler får ikke anvendelse på en utlending som har oppholdt seg i den stat som krever tilbakesendelse i minst seks måneder regnet fra tidspunktet for hans ulovlige innreise i staten, eller som etter ulovlig innreise har fått oppholds- og/eller arbeidstillatelse der. Tilbaketagelsesplikten er betinget av at det fremsettes anmodning om tilbaketagelse innen 1 måned etter at: myndighetene er blitt kjent med utlendingens tilstedeværelse i landet.

Art 11.

På begjæring av en kontraherende stat er de øvrige kontraherende stater forpliktet til å foreta ettersøkning etter en utlending. Ettersøkningen skal skje uten opphold etterat anmodning er fremsatt om dette. En anmodning om ettersøkning skal inneholde så fullstendige opplysninger om utlendingen som mulig.

Samtidig med underretningen om at en utlending ønskes opptatt eller slettet i de øvrige kontraherende staters fortegnelser over utviste utlendinger, skal såvidt mulig grunnen til dette kort angis.

Art 12.

Det som i denne overenskomst er bestemt om utvist utlending skal gjelde også utlending som etter finsk eller svensk lov er forvist (förvisats) eller forpasset (förpassats) med forbud mot å vende tilbake uten særskilt tillatelse.

Art 13.

For å samordne kontrollen av utlendinger i de kontraherende stater og for øvrig ta opp og drøfte saker som er av betydning for det felles passkontrollområde i de nordiske stater, nedsettes et samarbeidsutvalg (Nordisk utlendingsutvalg). Utvalget skal bestå av en representant for hver av de kontraherende stater. Representantene kan om nødvendig tilkalle særskilte sakkyndige.

Art 14.

Etter forhandlinger kan Islands regjering slutte seg til denne overenskomst. Overenskomsten kan likeledes etter forhandlinger utvides til å omfatte Færøyene og Grønland.

Art 15.

Overenskomsten skal ratifiseres og ratifikasjonsdokumentene deponeres i København.

Overenskomsten trer i kraft så snart samtlige ratifikasjonsdokumenter er deponert, dog tidligst den 1. januar 1958.

Hver av de kontraherende stater kan si opp overenskomsten med en frist av 6 måneder.

Hver kontraherende stat kan med øyeblikkelig virkning sette overenskomsten ut av kraft i forhold til en eller flere av de øvrige stater i tilfelle av krig eller krigsfare eller såfremt andre særlige internasjonale eller nasjonale forhold gjør dette nødvendig. De berørte staters regjeringer skal straks underrettes om de vedtatte tiltak.

Til bekreftelse på dette har de respektive staters befullmektige underskrevet nærværende overenskomst og forsynt den med sine segl.

Utferdiget i København den 12. juli 1957 i ett eksemplar på norsk, dansk, finsk og svensk, hvorav det danske utenriksdepartement skal overlate bekreftede avskrifter til de øvrige kontraherende staters regjeringer.

Tilleggsprotokoll til overenskomst mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grenser av 12. juli 1957.

Danmark, Finland, Norge og Sverige, som den 12. juli 1957 sluttet en overenskomst om opphevelse av passkontrollen ved de internordiske grenser, er blitt enige om følgende tillegg til overenskomsten:

Art 1.

(Bortfalt ved overenskomst av 27. juli 1979)

Art 2.

De retningslinjer for avvisning av utlendinger ved de nordiske yttergrenser som er angitt i overenskomstens artikkel 6, bør gis tilsvarende anvendelse ved spørsmål om å fjerne en utlending fra et av de kontraherende staters territorium innenfor det tidsrom som det ikke kreves oppholdstillatelse for.

Art 3.

Denne tilleggsprotokoll trer i kraft den 1. juni 1963.

Til bekreftelse på dette har de respektive staters befullmektigede underskrevet denne protokoll.

Utferdiget i København den 20. mai 1963 i ett eksemplar på dansk, finsk, norsk og svensk. Eksemplaret skal deponeres i det danske utenriksdepartement, som skal overlate bekreftede avskrifter til de øvrige kontraherende staters regjeringer.

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 604/2013 av 26. juni 2013 om fastsettelse av kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs (omarbeiding)

Uoffisiell oversettelse og fotnoter hentet fra Justis- og beredskapsdepartementets nettsider.

[Europaparlamentet og Rådet for den europeiske union har –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 78 nr. 2 bokstav e),

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité,1 under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen,2

etter den ordinære regelverksprosessen,3 og ut fra følgende betraktninger:Det skal gjøres en rekke vesentlige endringer i rådsforordning (EF) nr. 343/2003 av 18. februar 2003 om fastsettelse av kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger.4 Av klarhetshensyn bør direktivet omarbeides.En felles asylpolitikk, herunder en felles europeisk asylordning (CEAS), er en av komponentene i Den europeiske unions mål om gradvis å opprette et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet som er åpent for dem som, tvunget av omstendighetene, legitimt søker beskyttelse i Unionen.På sitt særlige møte i Tampere 15. og 16. oktober 1999 oppnådde Det europeiske råd enighet om å arbeide for å opprette en felles europeisk asylordning som bygger på en fullstendig og altomfattende anvendelse av FN-konvensjonen av 28. juli 1951 om flyktningers stilling, supplert med New York-protokollen av 31. januar 1967 («Genève-konvensjonen»), for derved å sikre at ingen blir sendt tilbake til forfølgelse, altså at prinsippet om vern mot retur («non refoulement») opprettholdes. I så henseende, og uten at ansvarskriteriene fastsatt i denne forordning berøres, betraktes medlemsstatene, som alle etterlever prinsippet om vern mot retur, som trygge land for tredjelandsborgere.I konklusjonene fra Tampere presiseres det også at den felles europeiske asylordning på kort sikt bør omfatte en klar og praktisk gjennomførbar metode for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad.En slik metode bør baseres på kriterier som er objektive og rettferdige for både medlemsstatene og de berørte personer. Den bør særlig gjøre det mulig å raskt avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, for å sikre faktisk adgang til prosedyrene for innvilgelse av internasjonal beskyttelse, uten at det går på bekostning av målsettingen om rask behandling av søknader om internasjonal beskyttelse.Den første fasen i opprettelsen av en felles europeisk asylordning som på lengre sikt bør lede til en felles prosedyre og en ensartet status som gjelder i hele Unionen, for personer som innvilges internasjonal beskyttelse, er nå fullført. På sitt møte 4. november 2004 vedtok Det europeiske råd Haag-programmet, som fastsatte målene som skal oppnås på området frihet, sikkerhet og rettferdighet i perioden 2005–2010. I denne forbindelse oppfordret Haag- programmet Europakommisjonen til å avslutte evalueringen av rettsaktene fra første fase og legge rettsakter og tiltak for annen fase fram for Europaparlamentet og Rådet med henblikk på vedtakelse innen 2010.I Stockholm-programmet bekreftet Det europeiske råd sin forpliktelse til å nå målet om senest i 2012 å opprette et felles område for beskyttelse og solidaritet i henhold til artikkel 78 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) for personer som innvilges internasjonal beskyttelse. Det understreket videre at Dublin-systemet fortsatt er en av hjørnesteinene i den felles europeiske asylordning, ettersom det klart fastlegger hvilken av medlemsstatene som er ansvarlig for behandlingen av søknader om internasjonal beskyttelse.Ressursene ved Det europeiske støttekontor på asylfeltet (EASO), som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 439/2010,5 bør være tilgjengelige for å gi hensiktsmessig støtte til de relevante tjenester i medlemsstatene som har ansvaret for å gjennomføre denne forordning. Særlig bør EASO tilby solidaritetstiltak, som asylinnsatsreserven med asylstøttegrupper, for å bistå medlemsstater som står under særlig press, og der personer som søker om internasjonal beskyttelse («søkerne»), ikke kan nyte godt av tilfredsstillende standarder, særlig med hensyn til mottak og beskyttelse.I lys av resultatene av evalueringene som er foretatt av gjennomføringen av rettsaktene fra første fase, er det på dette stadium hensiktsmessig å bekrefte prinsippene som ligger til grunn for forordning (EF) nr. 343/2003, og samtidig, i lys av erfaringene, gjøre de nødvendige forbedringer i Dublin-systemets effektivitet og i den beskyttelse søkerne gis innenfor rammen av nevnte system. Ettersom et velfungerende Dublin-system er av avgjørende betydning for den felles europeiske asylordning, bør dets prinsipper og virkemåte revideres, mens andre komponenter i den felles europeiske asylordning og Unionens solidaritetsverktøyer bygges opp. Det bør foretas en omfattende kvalitetskontroll i form av en kunnskapsbasert revisjon som omfatter Dublin-systemets juridiske, økonomiske og sosiale virkninger, herunder dets virkninger for de grunnleggende rettigheter.For å sikre at alle som søker om eller har fått rett til internasjonal beskyttelse, behandles likt, og sikre samsvar med gjeldende EU-rett på asylområdet, særlig europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/95/EU av 13. desember 2011 om fastsettelse av standarder for vilkår som tredjelandsborgere og statsløse må oppfylle for å ha rett til internasjonal beskyttelse, for en ensartet status for flyktninger og for personer som har rett til subsidiær beskyttelse, og for innholdet i den beskyttelse som innvilges,6 omfatter denne forordnings virkeområde personer som søker om subsidiær beskyttelse og personer som har rett til subsidiær beskyttelse.Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/33/EU av 26. juni 2013 om fastsettelse av standarder for mottak av personer som søker om internasjonal beskyttelse7 bør få anvendelse på prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, som fastsatt i denne forordning, med forbehold for begrensningene med hensyn til anvendelsen av nevnte direktiv.Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/32/EU av 26. juni 2013 om felles prosedyrer for innvilgelse og tilbaketrekking av internasjonal beskyttelse8 bør også få anvendelse, uten at dette berører bestemmelsene om garantier for rett saksbehandling gitt i denne forordning, med forbehold for begrensningene med hensyn til anvendelsen av nevnte direktiv.I samsvar med FNs konvensjon om barnets rettigheter fra 1989 og Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter bør barnets beste være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene ved anvendelse av denne forordning. Ved vurdering av barnets beste bør medlemsstatene særlig ta behørig hensyn til den mindreåriges trivsel og sosiale utvikling, sikkerhets- og trygghetshensyn og den mindreåriges egen mening avhengig av vedkommendes alder og modenhet, herunder vedkommendes bakgrunn. Det bør videre fastsettes særlige garantier for rett saksbehandling for enslige mindreårige på grunn av deres særlige sårbarhet.I samsvar med Den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter og Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter bør retten til respekt for familieliv være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene ved anvendelse av denne forordning.Ved å foreta en samlet behandling i én medlemsstat av søknader om internasjonal beskyttelse fra medlemmer av samme familie kan det sikres at søknadene behandles grundig, at vedtakene som gjøres på grunnlag av dem, er forenlige med hverandre, og at medlemmene av en familie ikke skilles fra hverandre.For å sikre at prinsippet om familiens enhet og barnets beste respekteres til fulle, bør eksistensen av et avhengighetsforhold mellom en søker og vedkommendes barn, søsken eller foreldre som skyldes søkerens graviditet eller fødsel, helsetilstand eller høye alder, være et bindende ansvarskriterium. Når søkeren er en enslig mindreårig, bør tilstedeværelsen av et familiemedlem eller en slektning på en annen medlemsstats territorium som kan ta seg av vedkommende, også være et bindende ansvarskriterium.Enhver medlemsstat bør kunne fravike ansvarskriteriene, særlig av humanitære og menneskelige hensyn, for å føre sammen familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående og behandle en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt til den eller til en annen medlemsstat, selv om slik behandling ikke er dens ansvar i henhold til de bindende kriteriene som er fastsatt i denne forordning.Det bør gjennomføres et personlig intervju med søkeren for å gjøre det lettere å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse. Så snart søknaden om internasjonal beskyttelse er inngitt, bør søkeren informeres om anvendelsen av denne forordning og om muligheten for å legge fram opplysninger under intervjuet om familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående som oppholder seg i medlemsstatene, for å gjøre det lettere å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.For å sikre effektiv beskyttelse av de berørte personers rettigheter bør det fastsettes rettssikkerhetsgarantier og en rett til adgang til effektive rettsmidler i forbindelse med vedtak om overføring til den ansvarlige medlemsstat, særlig i samsvar med artikkel 47 i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. For å sikre etterlevelse av folkeretten bør effektive rettsmidler i forbindelse med slike vedtak omfatte undersøkelser både av anvendelsen av denne forordning og av den rettslige og faktiske situasjon i den medlemsstat søkeren overføres til.Fengsling av søkere bør skje i samsvar med det underliggende prinsipp om at en person ikke bør holdes fengslet av den grunn alene at vedkommende søker internasjonal beskyttelse. Fengslingen bør være så kortvarig som mulig og bør være underlagt prinsippene om nødvendighet og forholdsmessighet. Særlig må fengslingen av søkere være i samsvar med Genève-konvensjonens artikkel 31. Prosedyrene fastsatt i denne forordning med hensyn til en person som holdes fengslet, bør anvendes som en prioritet, med kortest mulige frister. Når det gjelder de generelle garantiene som gjelder for fengsling og, der det er relevant, vilkårene for fengsling, bør medlemsstatene anvende bestemmelsene i direktiv 2013/33/EU på personer som holdes fengslet på grunnlag av denne forordning.Mangler ved eller sammenbrudd i asylordninger, som et særlig press på ordningene ofte kan forverre eller bidra til, kan gjøre at en ordning som er opprettet i henhold til denne forordning ikke fungerer smidig, noe som kan medføre risiko for krenkelse av søkernes rettigheter som fastsatt i gjeldende EU-rett på asylområdet og i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, og krenkelse av andre internasjonale menneskerettigheter og flyktningers rettigheter.Det bør etableres en prosess for tidlig varsling, beredskap og håndtering av kriser på asylområdet som kan forebygge forverring eller sammenbrudd av asylordninger, og der EASO spiller en sentral rolle ved å bruke sin myndighet i henhold til forordning (EU) nr. 439/2010 til å sikre et et robust samarbeid innenfor rammen av denne forordning og utvikle gjensidig tillit mellom medlemsstatene med hensyn til asylpolitikken. En slik prosess bør sikre at Unionen varsles så raskt som mulig når det er bekymring for at ordningen som opprettes gjennom denne forordning, ikke lenger kan fungere smidig som følge av at asylordningen i en eller flere av medlemsstatene utsettes for særlig press og/eller på grunn av mangler ved asylordningen i en eller flere av medlemsstatene. En slik prosess ville gi Unionen mulighet til å fremme forebyggende tiltak på et tidlig stadium og vie slike situasjoner den nødvendige politiske oppmerksomhet. Solidaritet, som er et sentralt element i den felles europeiske asylordning, går hånd i hånd med gjensidig tillit. Ved å styrke den gjensidige tillit kan prosessen for tidlig varsling, beredskap og håndtering av kriser på asylområdet forbedre styringen av konkrete tiltak for reell og praktisk solidaritet overfor medlemsstatene for å bistå de berørte medlemsstater generelt og søkerne spesielt. I samsvar med artikkel 80 i TEUV bør EU-rettsakter, når det er nødvendig, inneholde egnede tiltak for å gjennomføre prinsippet om solidaritet, og prosessen bør ledsages av slike tiltak. Rådets konklusjoner av 8. mars 2012 om en felles ramme for reell og praktisk solidaritet overfor medlemsstater hvis asylordninger er utsatt for særlig press, blant annet på grunn av blandede migrasjonsstrømmer, er en «verktøykasse» for både eksisterende og potensielle nye tiltak som det bør tas hensyn til innenfor rammen av ordningen for tidlig varsling, beredskap og krisehåndtering.Medlemsstatene bør samarbeide med EASO om å samle inn opplysninger om medlemsstatenes evne til å håndtere et særlig press på deres asyl- og mottaksordninger, særlig innenfor rammen av anvendelsen av denne forordning. EASO bør regelmessig avlegge rapport om opplysningene som er samlet inn i samsvar med forordning (EU) nr. 439/2010.I samsvar med kommisjonsforordning (EF) nr. 1560/20039 kan overføringer til den medlemsstat som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse, gjennomføres på frivillig grunnlag gjennom kontrollert utreise eller med ledsagelse. Medlemsstatene bør fremme frivillige overføringer ved å gi søkeren tilstrekkelig informasjon og bør sikre at kontrollerte overføringer og overføringer med ledsagelse gjennomføres på en human måte som fullt ut respekterer de grunnleggende rettigheter og menneskeverdet samt barnets beste og tar størst mulig hensyn til utviklingen i relevant rettspraksis, særlig når det gjelder overføringer av humanitære grunner.Den gradvise innføringen av et område uten indre grenser der fri bevegelighet for personer er garantert i samsvar med TEUV, og innføringen av en EU-politikk for vilkårene for tredjelandsborgeres innreise og opphold, med felles innsats for å kontrollere de ytre grenser, gjør det nødvendig å finne en balanse mellom ansvarskriteriene i en solidarisk ånd.Europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF av 24. oktober 1995 om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger10 får anvendelse på medlemsstatenes behandling av personopplysninger i henhold til denne forordning.Utveksling av en søkers personopplysninger, herunder følsomme opplysninger om vedkommendes helsetilstand, før en overføring vil sikre at de kompetente asylmyndigheter kan yte søkerne hensiktsmessig bistand og sikre kontinuitet i beskyttelsen og rettighetene som gis. Det bør fastsettes særlige bestemmelser for å sikre at opplysninger om søkere som befinner seg i denne situasjonen, blir beskyttet i samsvar med direktiv 95/46/EF.Anvendelsen av denne forordning kan lettes og gjøres mer effektiv gjennom bilaterale avtaler mellom medlemsstatene med henblikk på å forbedre kommunikasjonen mellom kompetente myndigheter, korte ned behandlingsfristene, forenkle behandlingen av anmodninger om overtakelse eller tilbaketakelse og fastsette prosedyrer for gjennomføring av overføringer.Det bør sikres sammenheng mellom bestemmelsene om ansvarlig medlemsstat i forordning (EF) nr. 343/2003 og bestemmelsene i denne forordning. Tilsvarende bør det sikres samsvar mellom denne forordning og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 603/2013 av 26. juni 2013 om opprettelse av «Eurodac» for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på effektiv anvendelse av forordning (EU) nr. 604/2013 om fastsettelse av kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs, og om medlemsstatenes rettshåndhevende myndigheters og Europols adgang til å anmode om sammenligning med Eurodac-data med henblikk på rettshåndhevelse.11Eurodac-systemet, som ble opprettet ved forordning (EU) nr. 603/2013, bør lette anvendelsen av denne forordning.Visuminformasjonssystemet, som ble opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 767/2008 av 9. juli 2008 om visuminformasjonssystemet (VIS) og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene om visum for kortvarig opphold,12 og særlig gjennomføringen av artikkel 21 og 22 i nevnte forordning, bør lette anvendelsen av denne forordning.Når det gjelder behandlingen av personer som omfattes av denne forordnings virkeområde, er medlemsstatene bundet av sine forpliktelser i henhold til folkerettslige instrumenter, herunder relevant rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol.For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av denne forordning bør Kommisjonen tildeles gjennomføringsmyndighet. Denne myndighet bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011 av 16. februar 2011 om fastsettelse av allmenne regler og prinsipper for medlemsstatenes kontroll med Kommisjonens utøvelse av gjennomføringsmyndighet.13Prosedyren med undersøkelseskomité bør anvendes i forbindelse med vedtakelsen av en felles brosjyre om Dublin/Eurodac og en særskilt brosjyre for enslige mindreårige, et standardskjema for utveksling av relevante opplysninger om enslige mindreårige, ensartede vilkår for tilgang til og utveksling av opplysninger om mindreårige og forsørgede personer, ensartede vilkår for utarbeidelse og framsetting av anmodninger om overtakelse og tilbaketakelse, to lister over relevante beviselementer og indisier og den periodiske revisjonen av disse, et passerbrev, ensartede vilkår for tilgang til og utveksling av opplysninger om overføringer, et standardskjema for utveksling av opplysninger forut for en overføring, en felles helseattest, ensartede vilkår og praktiske ordninger for utveksling av en persons helseopplysninger forut for en overføring, og sikre elektroniske kanaler for oversending av anmodninger.For å fastsette utfyllende bestemmelser bør myndigheten til å vedta rettsakter delegeres til Kommisjonen i samsvar med artikkel 290 i TEUV når det gjelder identifikasjon av en enslig mindreårigs familiemedlemmer, søsken eller slektninger, kriteriene for å fastslå om det foreligger en dokumentert familiemessig tilknytning, kriteriene for vurdering av en slektnings evne til å ta seg av en enslig mindreårig, herunder i tilfeller der den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger oppholder seg i mer enn én medlemsstat, hvilke elementer som skal tas hensyn til ved vurdering av et avhengighetsforhold, kriteriene for vurdering av en persons evne til å ta seg av en forsørget person, og hvilke elementer som skal tas hensyn til ved vurdering av om det i et vesentlig tidsrom er umulig for en person å reise. Når Kommisjonen utøver sin myndighet til å vedta delegerte rettsakter, skal den ikke gå lenger enn det som er til barnets beste i henhold til artikkel 6 nr. 3 i denne forordning. Det er av særlig betydning at Kommisjonen under sine forberedelser gjennomfører hensiktsmessige samråd, herunder på ekspertnivå. Når Kommisjonen forbereder og utarbeider delegerte rettsakter, bør den sørge for samtidig oversending av relevante dokumenter på hensiktsmessig måte og i god tid til Europaparlamentet og Rådet.Ved anvendelse av denne forordning, herunder ved utarbeiding av delegerte rettsakter, bør Kommisjonen blant annet samrå seg med eksperter fra alle relevante nasjonale myndigheter.Nærmere regler om anvendelsen av forordning (EF) nr. 343/2003 er fastsatt i forordning (EF) nr. 1560/2003. Visse bestemmelser i forordning (EF) nr. 1560/2003 bør innarbeides i denne forordning, enten av klarhetshensyn eller fordi de kan tjene et generelt formål. Særlig er det viktig, både for medlemsstatene og for de berørte søkere, at det finnes en generell ordning som gjør det mulig å finne en løsning i tilfeller der medlemsstatene er uenige om anvendelsen av en bestemmelse i denne forordning. Derfor bør ordningen for løsning av tvister vedrørende den humanitære klausul, som er fastsatt i forordning (EF) nr. 1560/2003, innarbeides i denne forordning og dens virkeområde utvides til hele denne forordning.En effektiv overvåking av anvendelsen av denne forordning forutsetter at den evalueres med jevne mellomrom.Denne forordning overholder de grunnleggende rettigheter og prinsippene som anerkjennes særlig i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Denne forordning søker særlig å sikre at retten til asyl som garanteres i paktens artikkel 18 og rettighetene som anerkjennes i dens artikkel 1, 4, 7, 24 og 47, overholdes til fulle. Denne forordning bør derfor gis tilsvarende anvendelse.Ettersom målet for denne forordning, nemlig å fastsette kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs, ikke i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene og derfor, på grunn av denne forordnings omfang og virkninger, bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen vedta tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union (TEU). I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.I samsvar med artikkel 3 og artikkel 4a nr. 1 i protokoll nr. 21 om Det forente kongerikes og Irlands holdning med hensyn til området frihet, sikkerhet og rettferdighet vedlagt TEU og TEUV, har disse medlemsstater meddelt sitt ønske om å delta i vedtakelsen og anvendelsen av denne forordning.I samsvar med artikkel 1 og 2 i protokoll nr. 22 om Danmarks holdning vedlagt TEU og TEUV, deltar Danmark ikke i vedtakelsen av denne forordning, og forordningen er ikke bindende for og får ikke anvendelse i Danmark –

vedtatt denne forordning:]

Kapittel I. Formål og definisjoner

Art 1. Formål

Denne forordning fastsetter kriterier og ordninger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse inngitt i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs («den ansvarlige medlemsstat»).

Art 2. Definisjoner

I denne forordning menes med«tredjelandsborger» enhver person som ikke er unionsborger i henhold til artikkel 20 nr. 1 i TEUV, og som ikke er borger av en stat som deltar i denne forordning i henhold til en avtale med Den europeiske union,«søknad om internasjonal beskyttelse» en søknad om internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 bokstav h) i direktiv 2011/95/EU,«søker» en tredjelandsborger som har inngitt en søknad om internasjonal beskyttelse som ennå ikke er endelig avgjort,«behandling av en søknad om internasjonal beskyttelse» enhver behandling av eller ethvert vedtak eller enhver dom avsagt i forbindelse med en søknad om internasjonal beskyttelse i samsvar med direktiv 2013/32/EU og direktiv 2011/95/EU av de kompetente myndigheter i samsvar med nasjonal rett, med unntak av prosedyrene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig etter denne forordning,«tilbaketrekking av en søknad om internasjonal beskyttelse» de handlinger hvorved søkeren uttrykkelig eller stilltiende avslutter prosedyrene som ble innledet med inngivelsen av vedkommendes søknad om internasjonal beskyttelse, i samsvar med direktiv 2013/32/EU,«person med rett til internasjonal beskyttelse» en tredjelandsborger eller statsløs som har fått innvilget internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 bokstav a) i direktiv 2011/95/EU,«familiemedlemmer», forutsatt at familien allerede eksisterte i hjemlandet, følgende medlemmer av søkerens familie som oppholder seg på medlemsstatenes territorium:søkerens ektefelle eller ugifte partner i et stabilt forhold når den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane behandler ugifte par på tilsvarende måte som ektepar i henhold til statens utlendingslov,mindreårige barn av par nevnt i første strekpunkt eller av søkeren, forutsatt at de er ugifte og uten hensyn til om de er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert,dersom søkeren er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for søkeren i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der den voksne oppholder seg,dersom personen med rett til internasjonal beskyttelse er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der personen med rett til internasjonal beskyttelse oppholder seg,«slektning» søkerens voksne tante eller onkel eller besteforelder som oppholder seg på territoriet til en medlemsstat, uten hensyn til om søkeren er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert,«mindreårig» en tredjelandsborger eller statsløs som er under 18 år,«enslig mindreårig» en mindreårig som ankommer medlemsstatenes territorium uten følge av en voksen person som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane, og så lenge han eller hun ikke faktisk tas hånd om av en slik person; uttrykket omfatter mindreårige som blir alene etter innreise på medlemsstatenes territorium,«representant» en person eller organisasjon som de kompetente myndigheter har utpekt til å bistå og representere en enslig mindreårig i forbindelse med prosedyrene fastsatt i denne forordning, med henblikk på å sikre barnets beste og utøve rettslige handleevne på vegne av den mindreårige når det er nødvendig. Når en organisasjon blir utpekt som representant, skal denne utpeke en person som er ansvarlig for å utføre organisasjonens plikter med hensyn til den mindreårige, i samsvar med denne forordning,«oppholdsdokument» enhver tillatelse utstedt av en medlemsstats myndigheter som gir en tredjelandsborger eller statsløs rett til å oppholde seg på dens territorium, herunder dokumenter som bekrefter retten til opphold på territoriet i henhold til midlertidige beskyttelsesordninger eller til det ikke lenger er noe til hinder for at et vedtak om uttransportering kan iverksettes, med unntak av visum og tillatelser til å oppholde seg i landet som er utstedt i løpet av det tidsrom som kreves for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordning, eller under behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse eller en søknad om oppholdstillatelse,«visum» tillatelse eller vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt eller innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater. Typen visum bestemmes i samsvar med følgende definisjoner:med «visum for langtidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves i henhold til nasjonal lovgivning eller unionsretten ved innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat av mer enn tre måneders varighet,med «visum for korttidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt gjennom eller et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater av en varighet på høyst tre måneder i en seksmånedersperiode som begynner på datoen for første gangs innreise på medlemsstatenes territorium,med «lufthavntransittvisum» menes et visum som er gyldig for transitt gjennom de internasjonale transittområdene på en eller flere lufthavner i medlemsstatene,«fare for unndragelse» tilstedeværelsen i en konkret sak av forhold som basert på objektive kriterier fastlagt ved lov, gir grunn til å tro at en søker eller en tredjelandsborger eller statsløs som er gjenstand for en prosedyre for overføring, kan komme til å unndra seg.

«tredjelandsborger» enhver person som ikke er unionsborger i henhold til artikkel 20 nr. 1 i TEUV, og som ikke er borger av en stat som deltar i denne forordning i henhold til en avtale med Den europeiske union,

«søknad om internasjonal beskyttelse» en søknad om internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 bokstav h) i direktiv 2011/95/EU,

«søker» en tredjelandsborger som har inngitt en søknad om internasjonal beskyttelse som ennå ikke er endelig avgjort,

«behandling av en søknad om internasjonal beskyttelse» enhver behandling av eller ethvert vedtak eller enhver dom avsagt i forbindelse med en søknad om internasjonal beskyttelse i samsvar med direktiv 2013/32/EU og direktiv 2011/95/EU av de kompetente myndigheter i samsvar med nasjonal rett, med unntak av prosedyrene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig etter denne forordning,

«tilbaketrekking av en søknad om internasjonal beskyttelse» de handlinger hvorved søkeren uttrykkelig eller stilltiende avslutter prosedyrene som ble innledet med inngivelsen av vedkommendes søknad om internasjonal beskyttelse, i samsvar med direktiv 2013/32/EU,

«person med rett til internasjonal beskyttelse» en tredjelandsborger eller statsløs som har fått innvilget internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 bokstav a) i direktiv 2011/95/EU,

«familiemedlemmer», forutsatt at familien allerede eksisterte i hjemlandet, følgende medlemmer av søkerens familie som oppholder seg på medlemsstatenes territorium:søkerens ektefelle eller ugifte partner i et stabilt forhold når den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane behandler ugifte par på tilsvarende måte som ektepar i henhold til statens utlendingslov,mindreårige barn av par nevnt i første strekpunkt eller av søkeren, forutsatt at de er ugifte og uten hensyn til om de er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert,dersom søkeren er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for søkeren i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der den voksne oppholder seg,dersom personen med rett til internasjonal beskyttelse er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der personen med rett til internasjonal beskyttelse oppholder seg,

søkerens ektefelle eller ugifte partner i et stabilt forhold når den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane behandler ugifte par på tilsvarende måte som ektepar i henhold til statens utlendingslov,

mindreårige barn av par nevnt i første strekpunkt eller av søkeren, forutsatt at de er ugifte og uten hensyn til om de er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert,

dersom søkeren er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for søkeren i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der den voksne oppholder seg,

dersom personen med rett til internasjonal beskyttelse er en ugift mindreårig, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til lovgivning eller sedvane i medlemsstaten der personen med rett til internasjonal beskyttelse oppholder seg,

«slektning» søkerens voksne tante eller onkel eller besteforelder som oppholder seg på territoriet til en medlemsstat, uten hensyn til om søkeren er født i eller utenfor ekteskap eller etter nasjonal rett er adoptert,

«mindreårig» en tredjelandsborger eller statsløs som er under 18 år,

«enslig mindreårig» en mindreårig som ankommer medlemsstatenes territorium uten følge av en voksen person som er ansvarlig for ham eller henne i henhold til den berørte medlemsstats lovgivning eller sedvane, og så lenge han eller hun ikke faktisk tas hånd om av en slik person; uttrykket omfatter mindreårige som blir alene etter innreise på medlemsstatenes territorium,

«representant» en person eller organisasjon som de kompetente myndigheter har utpekt til å bistå og representere en enslig mindreårig i forbindelse med prosedyrene fastsatt i denne forordning, med henblikk på å sikre barnets beste og utøve rettslige handleevne på vegne av den mindreårige når det er nødvendig. Når en organisasjon blir utpekt som representant, skal denne utpeke en person som er ansvarlig for å utføre organisasjonens plikter med hensyn til den mindreårige, i samsvar med denne forordning,

«oppholdsdokument» enhver tillatelse utstedt av en medlemsstats myndigheter som gir en tredjelandsborger eller statsløs rett til å oppholde seg på dens territorium, herunder dokumenter som bekrefter retten til opphold på territoriet i henhold til midlertidige beskyttelsesordninger eller til det ikke lenger er noe til hinder for at et vedtak om uttransportering kan iverksettes, med unntak av visum og tillatelser til å oppholde seg i landet som er utstedt i løpet av det tidsrom som kreves for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordning, eller under behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse eller en søknad om oppholdstillatelse,

«visum» tillatelse eller vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt eller innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater. Typen visum bestemmes i samsvar med følgende definisjoner:med «visum for langtidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves i henhold til nasjonal lovgivning eller unionsretten ved innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat av mer enn tre måneders varighet,med «visum for korttidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt gjennom eller et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater av en varighet på høyst tre måneder i en seksmånedersperiode som begynner på datoen for første gangs innreise på medlemsstatenes territorium,med «lufthavntransittvisum» menes et visum som er gyldig for transitt gjennom de internasjonale transittområdene på en eller flere lufthavner i medlemsstatene,

med «visum for langtidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves i henhold til nasjonal lovgivning eller unionsretten ved innreise med henblikk på et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat av mer enn tre måneders varighet,

med «visum for korttidsopphold» menes en tillatelse eller et vedtak i en medlemsstat som kreves ved transitt gjennom eller et planlagt opphold i vedkommende medlemsstat eller i flere medlemsstater av en varighet på høyst tre måneder i en seksmånedersperiode som begynner på datoen for første gangs innreise på medlemsstatenes territorium,

med «lufthavntransittvisum» menes et visum som er gyldig for transitt gjennom de internasjonale transittområdene på en eller flere lufthavner i medlemsstatene,

«fare for unndragelse» tilstedeværelsen i en konkret sak av forhold som basert på objektive kriterier fastlagt ved lov, gir grunn til å tro at en søker eller en tredjelandsborger eller statsløs som er gjenstand for en prosedyre for overføring, kan komme til å unndra seg.

Kapittel II. Allmenne prinsipper og garantier

Art 3. Adgang til prosedyren for behandling av en søknad om internasjonal beskyttelse

Art 4. Rett til informasjon

Art 5. Personlig intervju

Art 6. Garantier for mindreårige

Kapittel III. Kriterier for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig

Art 7. Kriterienes hierarki

Art 8. Mindreårige

Art 9. Familiemedlemmer med rett til internasjonal beskyttelse

Når søkeren,1 uavhengig av om familien opprinnelig var stiftet i hjemlandet, har et familiemedlem2 som i egenskap av å være en person med rett til internasjonal beskyttelse har fått tillatelse til å oppholde seg i en medlemsstat, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at de berørte personer skriftlig har uttrykt ønske om dette.

Art 10. Familiemedlemmer som har søkt om internasjonal beskyttelse

Dersom søkeren har et familiemedlem i en medlemsstat og det ennå ikke er truffet en første realitetsavgjørelse om dette familiemedlemmets søknad om internasjonal beskyttelse, skal nevnte medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at de berørte personer skriftlig har uttrykt ønske om dette.

Art 11. Familieprosedyre

Dersom flere medlemmer av en familie og/eller mindreårige ugifte søsken inngir søknader om internasjonal beskyttelse i samme medlemsstat samtidig eller på datoer som er tilstrekkelig nær i tid til at det kan gjennomføres en felles prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, og dersom anvendelsen av kriteriene i denne forordning ville føre til at de ble skilt fra hverandre, skal avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig, treffes på grunnlag av følgende bestemmelser:Ansvaret for behandlingen av søknadene om internasjonal beskyttelse1 til samtlige familiemedlemmer2 og/eller mindreårige ugifte søsken skal påhvile den medlemsstat som etter kriteriene er ansvarlig for det største antallet av dem.Dersom denne løsningen ikke er mulig, skal ansvaret påhvile den medlemsstat som etter kriteriene er ansvarlig for behandlingen av søknaden til den eldste av dem.

Ansvaret for behandlingen av søknadene om internasjonal beskyttelse1 til samtlige familiemedlemmer2 og/eller mindreårige ugifte søsken skal påhvile den medlemsstat som etter kriteriene er ansvarlig for det største antallet av dem.

Dersom denne løsningen ikke er mulig, skal ansvaret påhvile den medlemsstat som etter kriteriene er ansvarlig for behandlingen av søknaden til den eldste av dem.

Art 12. Utstedelse av oppholdsdokumenter eller visum

Art 13. Innreise og/eller opphold

Art 14. Innreise etter fritak for visumplikt

Art 15. Inngivelse av søknad i et internasjonalt transittområde i en lufthavn

Dersom en søknad om internasjonal beskyttelse inngis i et internasjonalt transittområde i en lufthavn i en medlemsstat av en tredjelandsborger1 eller en statsløs, skal denne medlemsstat være ansvarlig for behandlingen av søknaden.

Kapittel IV. Forsørgede personer og skjønnsbestemmelser

Art 16. Forsørgede personer

Art 17. Skjønnsbestemmelser

Kapittel V. Den ansvarlige medlemsstats forpliktelser

Art 18. Den ansvarlige medlemsstats forpliktelser

Art 19. Opphør av ansvar

Kapittel VI. Prosedyrer for overtakelse og tilbaketakelse

Avsnitt I. Innledning av prosedyren

Art 20. Innledning av prosedyren

Avsnitt II. Prosedyrer for anmodninger om overtakelse

Art 21. Framsetting av en anmodning om overtakelse

Art 22. Svar på en anmodning om overtakelse

Avsnitt III. Prosedyrer for anmodninger om tilbaketakelse

Art 23. Framsetting av en anmodning om tilbaketakelse når en ny søknad er inngitt i den anmodende medlemsstat

Art 24. Framsetting av en anmodning om tilbaketakelse når ingen ny søknad er inngitt i den anmodende medlemsstat

Art 25. Svar på en anmodning om tilbaketakelse

Avsnitt IV. Garantier for rett saksbehandling

Art 26. Meddelelse av et vedtak om overføring

Art 27. Rettsmidler

Avsnitt V. Fengsling med henblikk på overføring

Art 28. Fengsling

Avsnitt VI. Overføringer

Art 29. Nærmere bestemmelser og frister

Art 30. Kostnader ved overføring

Art 31. Utveksling av relevante opplysninger før en overføring gjennomføres

Art 32. Utveksling av helseopplysninger før en overføring gjennomføres

Art 33. En ordning for tidlig varsling, beredskap og krisehåndtering

Kapittel VII. Forvaltningssamarbeid

Art 34. Informasjonsdeling

Art 35. Kompetente myndigheter og ressurser

Art 36. Forvaltningsavtaler

Kapittel VIII. Megling

Art 37. Megling

Kapittel IX. Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser

Art 38. Datasikkerhet og vern av personopplysninger

Medlemsstatene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å garantere sikkerheten for de personopplysninger som oversendes, særlig for å unngå ulovlig eller uberettiget tilgang til eller videreformidling, endring eller tap av de personopplysninger som behandles.

Hver medlemsstat skal sikre at den eller de nasjonale tilsynsmyndigheter utpekt i samsvar med artikkel 28 nr. 1 i direktiv 95/46/EF uavhengig overvåker, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, lovligheten av den berørte medlemsstats behandling av personopplysninger i samsvar med denne forordning.

Art 39. Fortrolighet

Medlemsstatene skal sikre at myndighetene nevnt i artikkel 35 er bundet av fortrolighetsreglene i nasjonal lovgivning med hensyn til opplysninger de i sitt arbeid får kjennskap til.

Art 40. Sanksjoner

Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre at ethvert misbruk av opplysninger som behandles i samsvar med denne forordning, medfører sanksjoner, herunder administrative og/eller strafferettslige sanksjoner i samsvar med nasjonal lovgivning, som er virkningsfulle, står i forhold til overtredelsen og virker avskrekkende.

Art 41. Overgangstiltak

Dersom en søknad er inngitt etter datoen angitt i artikkel 49 annet ledd, skal det tas hensyn til forhold som kan gjøre en medlemsstat ansvarlig i henhold til denne forordning, selv om de ligger forut for denne dato, med unntak av forhold som nevnt i artikkel 13 nr. 2.

Art 42. Beregning av frister

Fristene fastsatt i denne forordning beregnes på følgende måte:Dersom en frist uttrykt i dager, uker eller måneder skal regnes fra det tidspunkt der en hendelse inntreffer eller en handling foretas, skal den dag da hendelsen inntreffer eller handlingen foretas, ikke tas med i beregningen av fristen.En frist som er uttrykt i uker eller måneder, utløper ved utgangen av den dag i fristens siste uke eller måned som faller på samme ukedag eller samme dato som den dag da den hendelse inntraff eller den handling ble foretatt som fristen regnes fra. Dersom en frist er uttrykt i måneder og den dag da fristen skulle utløpe ikke forekommer i den siste måneden, skal fristen utløpe ved utløpet av den siste dagen i måneden.Ved beregning av fristene medregnes lørdager og søndager og lovbestemte fri- og helligdager i de berørte medlemsstater.

Dersom en frist uttrykt i dager, uker eller måneder skal regnes fra det tidspunkt der en hendelse inntreffer eller en handling foretas, skal den dag da hendelsen inntreffer eller handlingen foretas, ikke tas med i beregningen av fristen.

En frist som er uttrykt i uker eller måneder, utløper ved utgangen av den dag i fristens siste uke eller måned som faller på samme ukedag eller samme dato som den dag da den hendelse inntraff eller den handling ble foretatt som fristen regnes fra. Dersom en frist er uttrykt i måneder og den dag da fristen skulle utløpe ikke forekommer i den siste måneden, skal fristen utløpe ved utløpet av den siste dagen i måneden.

Ved beregning av fristene medregnes lørdager og søndager og lovbestemte fri- og helligdager i de berørte medlemsstater.

Art 43. Geografisk virkeområde

Når det gjelder Den franske republikk, får bestemmelsene i denne forordning anvendelse bare på dens europeiske territorium.

Art 44. Komité

Art 45. Utøvelse av delegasjon

Art 46. Overvåking og evaluering

Innen 21. juli 2016 skal Kommisjonen framlegge for Europaparlamentet og Rådet en rapport om anvendelsen av denne forordning og dersom det er aktuelt, foreslå nødvendige endringer. Medlemsstatene skal innen seks måneder før fristen løper ut, videresende til Kommisjonen alle opplysninger som er relevante for utarbeidelsen av nevnte rapport.

Etter å ha framlagt nevnte rapport skal Kommisjonen rapportere til Europaparlamentet og Rådet om anvendelsen av denne forordning, samtidig som den framlegger rapporter om anvendelsen av Eurodac-systemet som fastsatt i artikkel 40 i forordning (EU) nr. 603/2013.

Art 47. Statistikk

I henhold til artikkel 4 nr. 4 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 862/2007 av 11. juli 2007 om Fellesskapets statistikk over inn- og utvandring og internasjonal beskyttelse1 skal medlemsstatene meddele Kommisjonen (Eurostat) statistikk om anvendelsen av denne forordning og forordning (EF) nr. 1560/2003.

Art 48. Oppheving

Forordning (EF) nr. 343/2003 oppheves.

Artikkel 11 nr. 1 og artikkel 13, 14 og 17 i forordning (EF) nr. 1560/2003 oppheves.

Henvisninger til den opphevede forordning eller de opphevede artikler skal forstås som henvisninger til denne forordning og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg II.

Art 49. Ikrafttredelse og anvendelse

Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse på søknader om internasjonal beskyttelse inngitt fra og med den første dag i den sjette måned etter at den trådte i kraft, og fra samme dato får den anvendelse på alle anmodninger om overtakelse eller tilbaketakelse av søkere, uansett når søknaden er inngitt.

Avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som er inngitt før denne dato, treffes etter kriteriene i forordning (EF) nr. 343/2003.

Henvisninger i denne forordning til forordning (EU) nr. 603/2013, direktiv 2013/32/EU og direktiv 2013/33/EU skal inntil den dato de får anvendelse, forstås som henvisninger til henholdsvis forordning (EF) nr. 2725/2000,1 direktiv 2003/9/EF2 og direktiv 2005/85/EC.3

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i medlemsstatene i henhold til traktatene.

Vedlegg I. Opphevede forordninger (som nevnt i artikkel 48)

Rådsforordning (EF) nr. 343/2003 (EUT L 50 av 25.2.2003, s. 1)

Kommisjonsforordning (EF) nr. 1560/2003, bare artikkel 11 nr. 1 og artikkel 13, 14 og 17

(EUT L 222 av 5.9.2003, s. 3)

Vedlegg II. Sammenligningstabell

Forordning (EF) nr. 343/2003	Denne forordning
Artikkel 1	Artikkel 1
Artikkel 2 bokstav a)	Artikkel 2 bokstav a)
Artikkel 2 bokstav b)	–
Artikkel 2 bokstav c)	Artikkel 2 bokstav b)
Artikkel 2 bokstav d)	Artikkel 2 bokstav c)
Artikkel 2 bokstav e)	Artikkel 2 bokstav d)
Artikkel 2 bokstav f)	Artikkel 2 bokstav e)
Artikkel 2 bokstav g)	Artikkel 2 bokstav f)
–	Artikkel 2 bokstav h)
–	Artikkel 2 bokstav i)
Artikkel 2 bokstav h)	Artikkel 2 bokstav j)
Artikkel 2 bokstav i)	Artikkel 2 bokstav g)
–	Artikkel 2 bokstav k)
Artikkel 2 bokstav j) og k)	Artikkel 2 bokstav l) og m)
–	Artikkel 2 bokstav n)
Artikkel 3 nr. 1	Artikkel 3 nr. 1
Artikkel 3 nr. 2	Artikkel 17 nr. 1
Artikkel 3 nr. 3	Artikkel 3 nr. 3
Artikkel 3 nr. 4	Artikkel 4 nr. 1 innledende ord
–	Artikkel 4 nr. 1 bokstav a)-f)
–	Artikkel 4 nr. 2 og 3
Artikkel 4 nr. 1-5	Artikkel 20 nr. 1-5
–	Artikkel 20 nr. 5 tredje ledd
–	Artikkel 5
–	Artikkel 6
Artikkel 5 nr. 1	Artikkel 7 nr. 1
Artikkel 5 nr. 2	Artikkel 7 nr. 2
–	Artikkel 7 nr. 3
Artikkel 6 første ledd	Artikkel 8 nr. 1
–	Artikkel 8 nr. 3
Artikkel 6 annet ledd	Artikkel 8 nr. 4
Artikkel 7	Artikkel 9
Artikkel 8	Artikkel 10
Artikkel 9	Artikkel 12
Artikkel 10	Artikkel 13
Artikkel 11	Artikkel 14
Artikkel 12	Artikkel 15
–	Artikkel 16
Artikkel 13	Artikkel 3 nr. 2
Artikkel 14	Artikkel 11
Artikkel 15 nr. 1	Artikkel 17 nr. 2 første ledd
Artikkel 15 nr. 2	Artikkel 16 nr. 1
Artikkel 15 nr. 3	Artikkel 8 nr. 2
Artikkel 15 nr. 4	Artikkel 17 nr. 2 fjerde ledd
Artikkel 15 nr. 5	Artikkel 8 nr. 5 og 6 og artikkel 16 nr. 2
Artikkel 16 nr. 1 bokstav a)	Artikkel 18 nr. 1 bokstav a)
Artikkel 16 nr. 1 bokstav b)	Artikkel 18 nr. 2
Artikkel 16 nr. 1 bokstav c)	Artikkel 18 nr. 1 bokstav b)
Artikkel 16 nr. 1 bokstav d)	Artikkel 18 nr. 1 bokstav c)
Artikkel 16 nr. 1 bokstav e)	Artikkel 18 nr. 1 bokstav d)
Artikkel 16 nr. 2	Artikkel 19 nr. 1
Artikkel 16 nr. 3	Artikkel 19 nr. 2 første ledd
–	Artikkel 19 nr. 2 annet ledd
Artikkel 16 nr. 4	Artikkel 19 nr. 3
–	Artikkel 19 nr. 3 annet ledd
Artikkel 17	Artikkel 21
Artikkel 18	Artikkel 22
Artikkel 19 nr. 1	Artikkel 26 nr. 1
Artikkel 19 nr. 2	Artikkel 26 nr. 2 og artikkel 27 nr. 1
–	Artikkel 27 nr. 2-6
Artikkel 19 nr. 3	Artikkel 29 nr. 1
Artikkel 19 nr. 4	Artikkel 29 nr. 2
–	Artikkel 29 nr. 3
Artikkel 19 nr. 5	Artikkel 29 nr. 4
Artikkel 20 nr. 1 innledende ord	Artikkel 23 nr. 1
–	Artikkel 23 nr. 2
–	Artikkel 23 nr. 3
–	Artikkel 23 nr. 4
Artikkel 20 nr. 1 bokstav a)	Artikkel 23 nr. 5 første ledd
–	Artikkel 24
Artikkel 20 nr. 1 bokstav b)	Artikkel 25 nr. 1
Artikkel 20 nr. 1 bokstav c)	Artikkel 25 nr. 2
Artikkel 20 nr. 1 bokstav d)	Artikkel 29 nr. 1 første ledd
Artikkel 20 nr. 1 bokstav e)	Artikkel 26 nr. 1 og 2, artikkel 27 nr. 1, artikkel 29 nr. 1 annet og tredje ledd
Artikkel 20 nr. 2	Artikkel 29 nr. 2
Artikkel 20 nr. 3	Artikkel 23 nr. 5 annet ledd
Artikkel 20 nr. 4	Artikkel 29 nr. 4
–	Artikkel 28
–	Artikkel 30
–	Artikkel 31
–	Artikkel 32
–	Artikkel 33
Artikkel 21 nr. 1-9	Artikkel 34 nr. 1-9 første til tredje ledd
–	Artikkel 34 nr. 9 fjerde ledd
Artikkel 21 nr. 10-12	Artikkel 34 nr. 10-12
Artikkel 22 nr. 1	Artikkel 35 nr. 1
–	Artikkel 35 nr. 2
–	Artikkel 35 nr. 3
Artikkel 22 nr. 2	Artikkel 35 nr. 4
Artikkel 23	Artikkel 36
–	Artikkel 37
–	Artikkel 40
Artikkel 24 nr. 1	–
Artikkel 24 nr. 2	Artikkel 41
Artikkel 24 nr. 3	–
Artikkel 25 nr. 1	Artikkel 42
Artikkel 25 nr. 2	–
Artikkel 26	Artikkel 43
Artikkel 27 nr. 1 og 2	Artikkel 44 nr. 1 og 2
Artikkel 27 nr. 3	–
–	Artikkel 45
Artikkel 28	Artikkel 46
–	Artikkel 47
–	Artikkel 48
Artikkel 29	Artikkel 49
Forordning (EF) nr. 1560/2003	Denne forordning
---	---
Artikkel 11 nr. 1	–
Artikkel 13 nr. 1	Artikkel 17 nr. 2 første ledd
Artikkel 13 nr. 2	Artikkel 17 nr. 2 annet ledd
Artikkel 13 nr. 3	Artikkel 17 nr. 2 tredje ledd
Artikkel 13 nr. 4	Artikkel 17 nr. 2 første ledd
Artikkel 14	Artikkel 37
Artikkel 17 nr. 1	Artikkel 9, artikkel 10, artikkel 17 nr. 2 første ledd
Artikkel 17 nr. 2	Artikkel 34 nr. 3

Forordning (EF) nr. 343/2003Denne forordningArtikkel 1Artikkel 1Artikkel 2 bokstav a)Artikkel 2 bokstav a)Artikkel 2 bokstav b)–Artikkel 2 bokstav c)Artikkel 2 bokstav b)Artikkel 2 bokstav d)Artikkel 2 bokstav c)Artikkel 2 bokstav e)Artikkel 2 bokstav d)Artikkel 2 bokstav f)Artikkel 2 bokstav e)Artikkel 2 bokstav g)Artikkel 2 bokstav f)–Artikkel 2 bokstav h)–Artikkel 2 bokstav i)Artikkel 2 bokstav h)Artikkel 2 bokstav j)Artikkel 2 bokstav i)Artikkel 2 bokstav g)–Artikkel 2 bokstav k)Artikkel 2 bokstav j) og k)Artikkel 2 bokstav l) og m)–Artikkel 2 bokstav n)Artikkel 3 nr. 1Artikkel 3 nr. 1Artikkel 3 nr. 2Artikkel 17 nr. 1Artikkel 3 nr. 3Artikkel 3 nr. 3Artikkel 3 nr. 4Artikkel 4 nr. 1 innledende ord–Artikkel 4 nr. 1 bokstav a)-f)–Artikkel 4 nr. 2 og 3Artikkel 4 nr. 1-5Artikkel 20 nr. 1-5–Artikkel 20 nr. 5 tredje ledd–Artikkel 5–Artikkel 6Artikkel 5 nr. 1Artikkel 7 nr. 1Artikkel 5 nr. 2Artikkel 7 nr. 2–Artikkel 7 nr. 3Artikkel 6 første leddArtikkel 8 nr. 1–Artikkel 8 nr. 3Artikkel 6 annet leddArtikkel 8 nr. 4Artikkel 7Artikkel 9Artikkel 8Artikkel 10Artikkel 9Artikkel 12Artikkel 10Artikkel 13Artikkel 11Artikkel 14Artikkel 12Artikkel 15–Artikkel 16Artikkel 13Artikkel 3 nr. 2Artikkel 14Artikkel 11Artikkel 15 nr. 1Artikkel 17 nr. 2 første leddArtikkel 15 nr. 2Artikkel 16 nr. 1Artikkel 15 nr. 3Artikkel 8 nr. 2Artikkel 15 nr. 4Artikkel 17 nr. 2 fjerde leddArtikkel 15 nr. 5Artikkel 8 nr. 5 og 6 og artikkel 16 nr. 2Artikkel 16 nr. 1 bokstav a)Artikkel 18 nr. 1 bokstav a)Artikkel 16 nr. 1 bokstav b)Artikkel 18 nr. 2Artikkel 16 nr. 1 bokstav c)Artikkel 18 nr. 1 bokstav b)Artikkel 16 nr. 1 bokstav d)Artikkel 18 nr. 1 bokstav c)Artikkel 16 nr. 1 bokstav e)Artikkel 18 nr. 1 bokstav d)Artikkel 16 nr. 2Artikkel 19 nr. 1Artikkel 16 nr. 3Artikkel 19 nr. 2 første ledd–Artikkel 19 nr. 2 annet leddArtikkel 16 nr. 4Artikkel 19 nr. 3–Artikkel 19 nr. 3 annet leddArtikkel 17Artikkel 21Artikkel 18Artikkel 22Artikkel 19 nr. 1Artikkel 26 nr. 1Artikkel 19 nr. 2Artikkel 26 nr. 2 og artikkel 27 nr. 1–Artikkel 27 nr. 2-6Artikkel 19 nr. 3Artikkel 29 nr. 1Artikkel 19 nr. 4Artikkel 29 nr. 2–Artikkel 29 nr. 3Artikkel 19 nr. 5Artikkel 29 nr. 4Artikkel 20 nr. 1 innledende ordArtikkel 23 nr. 1–Artikkel 23 nr. 2–Artikkel 23 nr. 3–Artikkel 23 nr. 4Artikkel 20 nr. 1 bokstav a)Artikkel 23 nr. 5 første ledd–Artikkel 24Artikkel 20 nr. 1 bokstav b)Artikkel 25 nr. 1Artikkel 20 nr. 1 bokstav c)Artikkel 25 nr. 2Artikkel 20 nr. 1 bokstav d)Artikkel 29 nr. 1 første leddArtikkel 20 nr. 1 bokstav e)Artikkel 26 nr. 1 og 2, artikkel 27 nr. 1, artikkel 29 nr. 1 annet og tredje leddArtikkel 20 nr. 2Artikkel 29 nr. 2Artikkel 20 nr. 3Artikkel 23 nr. 5 annet leddArtikkel 20 nr. 4Artikkel 29 nr. 4–Artikkel 28–Artikkel 30–Artikkel 31–Artikkel 32–Artikkel 33Artikkel 21 nr. 1-9Artikkel 34 nr. 1-9 første til tredje ledd–Artikkel 34 nr. 9 fjerde leddArtikkel 21 nr. 10-12Artikkel 34 nr. 10-12Artikkel 22 nr. 1Artikkel 35 nr. 1–Artikkel 35 nr. 2–Artikkel 35 nr. 3Artikkel 22 nr. 2Artikkel 35 nr. 4Artikkel 23Artikkel 36–Artikkel 37–Artikkel 40Artikkel 24 nr. 1–Artikkel 24 nr. 2Artikkel 41Artikkel 24 nr. 3–Artikkel 25 nr. 1Artikkel 42Artikkel 25 nr. 2–Artikkel 26Artikkel 43Artikkel 27 nr. 1 og 2Artikkel 44 nr. 1 og 2Artikkel 27 nr. 3––Artikkel 45Artikkel 28Artikkel 46–Artikkel 47–Artikkel 48Artikkel 29Artikkel 49Forordning (EF) nr. 1560/2003Denne forordningArtikkel 11 nr. 1–Artikkel 13 nr. 1Artikkel 17 nr. 2 første leddArtikkel 13 nr. 2Artikkel 17 nr. 2 annet leddArtikkel 13 nr. 3Artikkel 17 nr. 2 tredje leddArtikkel 13 nr. 4Artikkel 17 nr. 2 første leddArtikkel 14Artikkel 37Artikkel 17 nr. 1Artikkel 9, artikkel 10, artikkel 17 nr. 2 første leddArtikkel 17 nr. 2Artikkel 34 nr. 3

Erklæring fra Rådet, Europaparlamentet og Kommisjonen

Rådet og Europaparlamentet anmoder Kommisjonen om, uten at det berører dens initiativrett, å overveie en revisjon av artikkel 8 nr. 4 i omarbeidingen av Dublin-forordningen så snart domstolen har avsagt dom i sak C-648/11, MA m.fl. mot Secretary of State for the Home Department, og senest innen utløpet av de frister som er fastsatt i artikkel 46 i Dublin-forordningen. Europaparlamentet og Rådet vil da begge utøve sin lovgivende myndighet idet det tas hensyn til barnets beste.

I god kompromissånd og for å sikre umiddelbar vedtakelse av forslaget aksepterer Kommisjonen å overveie denne anmodning, som den oppfatter som begrenset til disse særlige omstendigheter, og som ikke skaper presedens.